Pål Anders er på telefonen, han ringer for å fortelle at alt står bra til og at innsjekkingen har tatt lang tid, men at alt er i orden nå. Han sier han er nervøs, deretter blir han veldig stille. Jeg sier det er et bra tegn å være nervøs. Jeg hører han nikke, før han samtykker. Vanligvis er Pål Anders svært pratsom, nå er han stille, veldig stille. Ennå et bra tegn. Han er der han skal være før konkurransestart.
Jeg er Pål Anders sin samboer Mette, jeg er den som skal formidle om løpet i bloggen hans, mens han gasser på sitt beste gjennom ørkenen.
I morgen forflytter de seg fra Saint-Cyprien til Motril i Syd Spania, en trandsportetappe på 110 mil. I morgen kveld fraktes de med båten over til Nador i Marokko. Det blir ingen fartsetappe i morgen. Etter en hel natt på båten vil rallyet starte for fullt i Nador, på den første av sine 12 etapper, de skal gjennom et 6337 km rally hvorav 3430 km er fartsetapper.
Endelig er ventetiden over, i morgen venter en butalt omstilling. Da går jeg inn i racing modus. Fremover blir det lite søvn, perioder med lite mat, tidlig opp, kulde, ekstrem varme, sliten kropp.. og det er en ekstra stor kontrast nå midt i julen, men det er kontraster jeg liker, som jeg er vant med. Min jul har som vanlig vært kort, men min fantastiske kjæreste har gjort sitt til for at jeg har fått noen fine og koselige dager med henne og barna, hun har bidratt til at jeg har sluppet unna julestresset. Ikveld nyter jeg siste dagen i sofaen.
Det som pirrer ekstra denne gangen er at jeg og teamet er så sårbar underveis. Det er ikke tilgang på ekstra reservedeler til motorsykkelen eller servicebil. De to eskene med reservedeler som jeg fikk låne av KTM fabrikken har ikke komme frem i tide, så jeg må finne andre løsninger. I Sør-Amerika har man mulighet for å stoppe på et verksted underveis, og man kan bestille deler fra Europa som man har innen noen dager. I Afrika er du overlatt til deg selv. Det å være sårbar øker spenningsnivået, man vurderer alle avgjørelser ekstra nøye. Jeg kommer nok til å være ekstra reservert underveis, kanskje spesielt i starten av løpet. Kræsjer jeg er løpet kjørt. Når man går inn i løpet er første målet å komme i mål i Dakar, men underveis justeres målet, da blir målet å komme først til Dakar. Jeg leser overalt at jeg er den i løpet som har mest erfaring, det kan lett bli en hvilepute. Det er litt farlig, for etterhvert som man leser dettte ofte nok begynner man å tro på det som står og tenke at det er lett, man slipper skuldrene litt ned, tenker mindre..jeg har vært redd for å gå i den fella. Den fella er lett å gå i. Men jeg merker nå idag at jeg ikke har gått i den fella, fordi jeg er så utrolig spent. Jeg tenker gjennom alle deltajer rundt logistikken og selve kjøringen. Ser gjennom alt flere ganger oppe i hodet mitt. Man kan ikke stå midt i Sahara og tenke at dette ordner seg, det må du faktisk ordne selv. I ørkenen er du overlatt til deg selv, du kan liksom ikke haike eller stikke innom en bensinstasjon.
I morgen flyr jeg til Frankrike og Saint-Cyprien, der blir jeg frem til mandag morgen og da er det hele igang.
Nå nærmer det seg avreise for Africa Race hvor jeg deltar for første gang. Jeg er rastløs, har lyst å komme igang. Alt er på plass, det gjenstår kun å vente, forberede seg mentalt og holde humøret oppe. Jeg har ikke hatt topp oppladning de siste ukene, jeg har ligget syk med influensa en stund, dvs jeg har vel ikke akkurat ligget stille under dyna. Men, influensaen slipper ikke helt taket, så onsdag fikk jeg time hos lege på olympiatoppen og jeg håper medisinene vil gjøre susen. Jeg har ikke tid eller ro i kroppen til å være syk. Jeg har vært syk før løp før så det påvirker meg ikke nevneverdig, er vel mer irritert over at jeg ikke orker og klarer å trene.
Africa Race starter 29. desember, starten går i Saint-Cyprien i Syd-Frankrike. Den første dagen er en ren trandsportetappe gjennom Spania (103mil). Løpet går deretter gjennom Marokko, Vest-Sahara, Mauritania, og har målgang i Dakar i Senegal 11. januar. Løpet varer i 12 dager og har en distanse på 700 mil. Det er første gangen jeg kjører dette løpet etter at jeg tok beslutningen om å avslutte Rally Dakar som går i Sør-Amerika. Jeg har alltid drømt om å få komme tilbake og kjøre i Afrika igjen. Det er en helt spesiell atmosfære der, store utfordinger i navigasjon, utfordrene terreng og ikke minst mange sandyner. Sist gang jeg kjørte i Afrika var under Rally Dakar i 2007. Nå er drømmen virkelig og derfor er motivasjonen stor. Jeg ønsker å kjempe i toppen, aller helst øverst på pallen.
Jeg har brukt lang tid på å pakke bilen for avreise til Africa Race. Ikke minst på å skaffe ekstra backupdeler tilgjengelig. KTM har i alle år vært til stede under Dakar og de har verktøy og deler til sykkelen som jeg har kunnet kjøpe underveis om nødvendig. Under Africa Race skulle de være tilstede, men jeg fant ut at de ikke kom til å dra allikevel, så da var prosessen igang for å få låne med deler og verktøy. Dette er utstyr og deler som koster ektremt mye, og som man nødvendigvis ikke trenger men som er greit å ha i tilfelle. Etter noen runder på telefonen fikk jeg en avtale med de, og mekanikeren min Patrick dro for å plukke med seg alt han ønsket. Det vi bruker på turen betaler vi for og resten leveres tilbake etter løpet. Dette er helt nødvendig, det er betryggende å ha backup og jeg hadde ikke hatt råd til å kjøpe alt dette, så jeg er glad for at jeg har et flott samarbeid med KTM.
Idag har jeg gjort siste nødvendige innkjøp, nye soveposer, telt og jeg har fått nye sett med ullundertøy fra Tufte. Min største frykt er å fryse. De fleste tenker nok ikke på kulde når det gjelder Afrika, men tro meg der kan det bli jævlig kaldt. I tillegg er det vind og mulige sandstormer. Jeg er forberedt på at alt kan skje, men fryse skal jeg ikke. Nå er bilen pakket, og jeg venter på at min trofaste hjelper Gro skal komme å hente bilen, hun kjører bilen til Frankrike hvor Patrick tar over. Jeg føler lettelse av å sende bilen, nå er alt klart og jeg kan senke skuldrene. Jeg gleder meg enormt til å dra. Jeg har fått verdens fineste sykkel, og jeg kommer til å grine om jeg kræsjer med den, så det har jeg ikke tenkt å gjøre.
Julen har for meg i alle år vært veldig spesiell. Jeg forbinder førjulen som stress, ikke fordi jeg må kjøpe julegaver men fordi det er så mye som må ordnes i forkant av løpet. Selve julen har jeg helt andre tanker enn hva jeg får servert til middag på julaften. Kroppen og hodet forbereder seg til avreise, tankene er fokuserte. Kjæresten min tar seg av julegaver, kalendere og pynting mens jeg får ha fokuset mitt på det som skal skje, og det er jeg veldig takknemlig for. Og mens folk i de tusen hjem sitter rundt ribba sammen med familiene sine 2. juledag, så setter jeg meg på flyet, på vei til sandynene og drømmen om å lykkes.
I dag var det motocross-start, der vi startet på en linje ute i ørkenen, og så var det om å gjøre å være førstemann i mål etter 5,5 mil, fordelt på to runder.
Da var det deilig å komme først i mål. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta det helt med ro. I den første runden lå jeg bak han som leda hele tiden, og på slutten av den andre runden var det en lang vei på 3-4 km. Da fikk jeg brukt sykkelen skikkelig, og jeg rykka fra 500 meter. I de siste sanddynene på slutten inn mot mål vant jeg med god margin.
Det er deilig å vinne rallyen, for jeg har ikke vunnet et rally siden 2004! Det har bare vært 2. og 3. plasser hele veien, så dette er godt.
Nå har jeg jo slutta å kjøre Paris-Dakar, og Merzouga Rally var en forberedelse til Africa Race, som går i januar. Det føles litt rart å slutte med Paris-Dakar, og det første jeg gjør etterpå er å vinne et løp. Veldig surrealistisk! Men dette har vært gode forberedelser til Africa Race. Vi kom jo ned en uke i forkant av Merzouga Rally for å trene, så har jeg kjørt dette løpet over fem dager, så nå er selvtilliten på topp! Nå gjelder det bare å få utstyret på plass til 1. januar.
Før fellesstarten i dag.
Intervjues av organisasjonen bak Merzouga Rally.
Her står jeg sammen med nummer to og tre i Merzouga Rally 2014.
I går morges startet jeg som nummer to. De første par milene var det bare en vei rett framover. Endelig var det bare å blåse på. Jeg er så vant til at milene går treigt, men plutselig gikk det kjempefort. Etter fire mil kjørte vi inn i kjempefine, store sanddyner og der var vi i to mil. Så var det ut av sanddynene og prøve å finne veiene som ofte ikke er der ? selv om de vises på kartet.
Jeg lå veldig bra an. Det hadde vært masse vanskelig navigering, men jeg hadde hattflaks, for jeg fant fram med en gang. Men, etter 8,5 mil ble det kaos. Vi kom til et waypoint som skulle ligge der ute. Men det var borte!Jeg ble usikker, så jeg kjørte 3,5 km tilbake til forrige punkt, tok fart på nytt, fant ny kurs og dobbeltsjekka, men punktet var og ble borte. Plutselig var alle som hadde starta bak meg der, og vi ble enige om at punktet ikke var der, og sammen kjørte vi videre i flokk, halvfort helt frem til mål. Sånn sett var det den minst slitsomme dagen hittil. Nå viser det seg at vi får tilbake den tida som vi rota bort.
Gårsdagens fjerdeetappe var på 18 mil og jeg brukte 3,5 time. Jeg har jo lyst til å vinne løpet, så først tenkte jeg at det var lurt å ikke kjøre for fort og for risikabelt. Men så ble vi kjørende i flokk, og da gikk det til tider så sakte at det ble risikabelt, for jeg ikke tenkte skarpt nok. Det var ikke nok konsentrasjon oppe, så det ble litt søndagstur innimellom.
Gårsdagens resultat: Jeg kom på tredje plass, men totalt sett leder jeg løpet med 17 minutter og 48 sekunder foran Johnny Aubert.
Jeg er fornøyd, egentlig mer fornøyd enn jeg gir uttrykk for.
I dag er det 5,5 mil med sanddyner. Vi skal starte i samla flokk, så det blir gøy. Egentlig gleder jeg meg til det, men det er litt sånn som i går. Jeg må bruke huet, fordi det er veldig dumt å prøve å vinne siste dagen, og så risikere seieren. Jeg kan jo slippe meg tilbake og ta det med ro. Det er en balansegang det der.
Sykkelen min har det best med Relektas produkter. Under Paris – Dakar, enduro-løp, trening eller her i Merzouga Rally er det Relaktas produkter som gjør at sykkelen min får den beste smøringen. Det være seg renseprodukter, olje, bremsevæske, kjølemiddel etc. Men jeg har også med meg produkter mens jeg kjører som gjør at jeg lett kan reparere hull i motoren ute i løypa. Jeg har en spesialtape, som gjør at jeg kan reparere radiatorslanger, bremseslanger og andre trykkslanger. Et annet kjempeviktig produkt som jeg også bruker på sykkelen, er Relakta sine strips. Sykkelen er utsatt for utrolig mye vibrasjoner og ting som må festes fast, så kvaliteten på stripsen er utrolig viktig.
Jeg har nå brukt Relektas produkter i 9 år og har ikke klart å finne noe som er bedre.
Jeg ble nummer to i dag, åtte sekunder bakden spanske jenta Laia Sanz. Men nå leder jeg løpet totalt. Jeg er 14 minutter og 47 sekunder foran franskmannen Johnny Aubert, og det er ca. en halv time ned til tredjeplassen, der franskmannen Arnold Brucy ligger.
I dag var det fellesstart for første gang i løpet. 20 og 20 starta om gangen, og jeg sto i første rekke. Jeg fikk en bra start. Laia Sanz leda an gjennom ørkenen. Jeg lå bak henne hele dagen, gjennom 25 mil. Det hendte at Laia gjorde litt feil, og da retta jeg det opp ved å kjøre riktig. Så kom hun på sporet igjen og skulle kjøre først igjen. Det støver veldig fælt når du ligger som nummer to.
Vi kjørte gjennom mange ordentlig store sanddyner i dag. Jeg kjørte meg fast i noen små og myke sanddyner et par ganger. Sykkelen veier nesten 200 kg, men jeg har litt forskjellige teknikker for å komme meg løs. Noen ganger må jeg rygge ned igjen nedover sanddynen hvis den er stor, eller så må jeg hvelve sykkelen og snurre den rundt og gjøre masse triks.
Det var en lang dag i dag, men jeg prøvde bare å nyte den, for det var første dagen på åtte dager uten diaré. Nå er det orden på magen. Jeg føler at jeg er litt lav på energi og vann, men så lenge magen er god, så er jeg bare så superglad for det.
Tsjekkeren Ondrej Klimciw, som leda løpet i går, har fått omgangssyke i natt og har antageligvis måttet bryte. Han spydde i hjelmen i dag, så her skjer det ting fort
Jeg er alltid vant til å ligge blant de fem beste i sånne løp. Det er litt uvant å være i tet, men det er deilig. Det er ofte jeg føler at jeg tar litt feige valg uti der. Istedenfor å ta sjanser, så kjører jeg trygt. Det føles litt feigt, men så er det litt godt etterpå når jeg ser alle andre som har krasja eller har kjørt seg bort og sånne ting. Det er stabiliteten og tryggheten som er viktig.
Jeg er veldig fornøyd med dagens prestasjon. Jeg kom på tredjeplass i dagens etappe, men ligger på andreplass totalt. Det skiller bare to sekunder mellom meg og Ondrej Kliciw fra Tsjekkia, som leder. Henk Knuimann, som slo meg med syv minutter i går, havnet langt bak meg i dag.
Etter de første 300 meterne, kjørte nesten alle feil. Da hadde jeg litt flaks; jeg skjønte ikke hvor jeg skulle, men jeg tok bare kompasskursen og så fant jeg en vei som viste seg å være riktig. Da ble jeg superglad.
Henk Knuimann, som starta foran meg og som vant i går, er veldig flink til å navigere. Men til og med han drev og rota rundt, og det syns jeg var litt deilig.
Jeg brukte over 5 timer i dag på den 23 mil lange etappen. Det gikk veldig sakte og det var masse navigering. Jeg trodde det skulle gå litt fortere, men det gjorde det ikke med så mye knot som det var. Opp og ned av hull i sanden mil etter mil, hele dagen. Hver gang jeg endelig kom til en ørkenslette, gasset jeg på, men så viste det seg at det bare varte i to kilometer. Så bar det ut av veien, opp i fjellet eller ned i en elv. Arrangøren har bestemt at det er sånn det skal være. Men jeg er veldig fornøyd. Sykkelen funka hele tiden, og jeg hvelvet aldri.
Det var hull på tuten på Camelback´en, så det spruta vann overalt. Det drev jeg og surra med i flere timer.
Merzouga Rally er hardere enn jeg trodde først. Det er det mest tekniske rallyet jeg har gjort hittil, og det har mye lengre dager enn det jeg trodde.
Jeg er førnøyd med mitt valg av startposisjon. De gode var foran meg, og jeg kjørte meg helt fram i tet. De ti første starta med to minutters mellomrom, og de fra nummer 10 til 20 starta med ett minutts mellomrom. Han som starta først i dag, starta 25 minutter før meg, men jeg var først i mål. Det er bra. Så viste det seg at nederlenderen Henk Knuimann, som startet helt sist, hadde gjort et enda bedre valg. Han fikk en fin reise hele dagen, og slapp å ligge helt i front.
Dagens etappe var en av de mest krevende navigeringsspesialprøver jeg noen gang har vært borti. Det var 17 mil og jeg brukte nesten 4 timer. Gjennomsnittshastigheten var utrolig lav. Jeg trodde kanskje at 17 mil skulle ta 2,5 timer, men det tok mye lengre tid. Det var bare noen hundre meter mellom hvert navigeringspunkt, og det gikk i ett i 17 mil. Det var tørre elveleier, små sanddyner, camelgrass, mye stein og masse varm sol.
Jeg føler ikke at jeg kjørte så mye sykkel i dag, men jeg leste masse kart. Jeg kjørte feil en fire, fem ganger, men det var jeg ikke alene om. Hver gang jeg skjønte at jeg hadde kjørt feil, kjørte jeg alltid til et sikkert punkt og begynte på nytt igjen. Noen ganger var det litt frustrerende når jeg ikke visste hvor jeg skulle. Da var det kanskje ti sykler bak meg som lurte på hvor jeg skulle. De tenkte nok at “Ullevålseter, han kan jo navigere”, så sånn ble det til at jeg dro med meg andre på noen småturer, men ikke veldig lange da.
Jeg ble litt utmatta på slutten. Det er fordi jeg har hatt diaré den siste uken, og derfor har litt dårlig væskebalanse. Uansett – det var en utrolig deilig følelse å komme først i mål.
I morgen skal vi kjøre ti mil mer, men det er ikke sikkert vi bruker så mye lengre tid.
Forberedelser til morgendagens etappe. (Foto: Ingrid Aa. Østang)
