Fremme i Dakar

Det har vært en tøff vei til Dakar dette året. På grunn av covid hadde jeg ikke kjørt på to år, og jeg hadde helt ny og uprøvd sykkel. Det tok noen dager og etapper å kjøre seg varm, jeg var rusten i starten. Temperaturen i Afrika på denne tiden er også ekstrem høy og uutholdelig til tider. På det høyeste rundt 50 grader. I skrivende stund renner det av hele meg.

I år har det vært svært høyt nivå, mange av førerne bruker dette løpet til oppkjøring til Rally Dakar som går i januar. Jeg har prøvd så godt jeg har kunne å holde følge med unggutta. Men de kjører bare helt og holdent fortere enn meg. Jeg har kjørt stabilt, feilfritt (nesten) og er godt fornøyd med prestasjonene, selv om målet var pallplass. Jeg måtte hatt vinger om jeg skulle ta igjen de foran meg i år. 4. plass totalt er godt i dette selskapet.

Jeg er takknemlig for å ha vært på teamet til slovakiske Martin Benko, en fantastisk snill mann som har støttet meg masse. Det har vært litt vanskelig å slippe kontrollen, for jeg er jo vant til å fikse all organiseringen selv. Men, på en annen måte har det vært fint. Vi har spilt sjakk hver kveld, ligget i køyesenger og hatt aircondition, ren luksus. Stefan Svitko er i teamet og vant, så vi feirer han.

Det mest fantastiske var allikevel å møte alle barna ved målgang. Der stod de hele gjengen og tok meg i mot. Senere i dag skal jeg besøke den nye skolen, og i morgen skal jeg til den andre skolen. Det blir stort som alltid! Jeg gleder meg.

For dere som ikke vet det, så samler jeg årlig inn penger til skoleprosjektet i Dakar, som en takk for alle fine møter gjennom mange år, en kjærligheten til byen hvor alle fine ørken eventyr har hatt sin ende . Alle pengene går direkte til skolen.
Ønsker du å bidra? Små og sort beløp er hjertelig velkommen – Kontonummer 2085.30.08614

Trosser smertene i kampen om seier

Pål Anders gir alt frem til Dakar og kjører med sterke smerter i skulderen. Han er etter det jeg har fått vite svært sliten. Men, han gir alt for å komme inn før Italienske Botturi, som leder med 2 minutter.
For, det er nettopp disse to det står mellom, og kun to minutter skiller når to etapper gjenstår.

Africa Race
Etappe 10 – Mauritania

Pål Anders er inne i sin egen boble, han biter tenner sammen. Han prøver det han kan for å kvitte seg med Botturi, i kampen om å ta igjen minuttene, som har hengt der hele veien. Han legger seg tidlig, har fått behandling og spiser smertestillende. Men å innrømme at han har vondt i skulderen, det har han ikke gjort. Det er inside information.

Kynisk eller taktisk, det har i alle fall vært nyttig for Botturi å ligge bak i Ullevålseters spor. Pål Anders er svært god til å navigere seg frem i ørkenlandskapet og det vet alle, spesielt Botturi.
Det har vært tydelig fra dag en, at kampen skulle stå mellom disse to. Men minuttene har stått stille og Pål Anders har ennå ikke klart å stikke av fra Botturi.

På dagens etappe blir han nummer to bak italienske Giovanni Gritti, Botturi som leder i sammendraget kom inn til en tredjeplass 2 minutter bak Pål Anders.

Sammendraget ser slik ut:
1. Alessandro Botturi 46:40:54
2. Pål Anders Ullevålseter 46:42:58 – tidsdifferanse 02:04
3. Paolo Lucci 47:23:24 – tidsdifferanse 42:30

nummer to i sammendraget

Etter fem gjennomførte etapper i Marokko, ligger Pål Anders som nummer to i sammendraget. Fire minutter skiller han fra italienske Botturi som ligger på topp. Det kommer til å bli et jevn race helt frem til målgang, men mye kan skje på veien. Som for Felix, som etter en flyvetur over sykkelen på fjerde etappe, landet stygt og er ute av løpet. Eller som britiske Poskitt, som satte seg fast i ørkensanden og tapte dyrbart minutter som han fremdeles sliter med å ta igjen.

Idag er det hviledag i Africa Race. Hjerner og kropper får hvile. Men allerede på mandag er de i gang igjen, i Mauritania. Der venter flere store og myke ørkendyner.

Felix skadet seg stygt i kræsj

Felix lå blant topp tre mot slutten av dagens fjerde etappe i Africa Race. Det så lenge ut til å bli nok en god dag på sykkelen. For han lå meget godt an før dagens etappe, på en tredjeplass i sammendraget. 3 km før målgang faller drømmen i grus, han krasjer og skader skulderen stygt.

Africa Race
4 etappe, 10. januar
Marokko

Dagens etappe visste seg å bli utfordrende for alle i løpet. Den bar preg av en «roadbok» som ikke samsvarte med omgivelsene, om støv og veier som ikke eksisterte. Pål Anders kan fortelle om en utfordrende og rotete dag. En dag i håpløshet og forvirring.

– Vi surret rundt i tet, det var veier som ikke eksisterte og det føltes helt håpløst. Feltet bak tok oss naturligvis igjen, og til tider opplevdes det som et motorcross heat.
Unge og mindre erfarne førere som kjørte i øst og vest i høy fart uten å vite hvor de skulle. Vi i teten fikk etterhvert ryddet opp og dratt i fra, men i støvet var det en stund svært frustrerende.

For det var i støvet det skjedde, både for Felix og På Anders, men med totalt ulikt resultat.

Felix treffer ett hull i veien og drar forlengs. Utfallet knuser drømmen om målgang i Dakar. Skulderen er ødelagt.
Hvor alvorlig gjenstår å se. I skrivende stund er han på vei til sykehuset for røndken.
Uvitende som læreguttens skjebne, drar Pål Anders ut av sin støvsky, satser alt og drar forbi førerene i tet.
Den manøveren gjorde minutter om til sekunder mellom han og italienske Botturi i sammendraget.

Pål Anders kom tilslutt inn på en fjerdeplass, 7 minutter og 5 sekunder bak britiske Lyndon Poskitt som vant dagens etappe. Britens seier var ikke avgjørende for de to i toppen, der ligger fremdeles Botturi og Ullevålseter, hvor det kun skiller sekunder. Felix derimot er ute av topp tre og ute av løpet.

– Det er kjipt med Felix, men jeg er også utrolig lettet over at det ikke ble mer alvorlig. Jeg har jo sett hvor store konsekvenser en kræsj har.

Nesten gratis

Etter Africa Race i januar var jeg fast bestemt på at dette var mitt siste rally. Det koster for mye penger, og i en alder av 50 år så er det ingen vits å satse på toppnivå. Å bruke penger på rally da istedenfor på familien blir vanskelig å forsvare. Jeg tror ikke Mette trodde helt på meg. Men ettersom våren gikk ble jeg litt frustrert og urolig, for det er på våren man melder seg på. Det var noe som manglet, som ikke stemte.

Men, så ringte arrangøren og lurte på hvorfor jeg ikke hadde meldt meg på. Da måtte jeg være ærlig å si at det ble for dyrt. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte stille. De var kjempegreie og gav meg god hjelp økonomisk. Deretter ringte Benko som er en god kompis fra Slovakia. Han sa rett ut at han ikke ville kjøre om ikke jeg kjørte. Han mente det var bedre om begge kjørte, så derfor tilbudte han meg mekanikere, transport, påmelding, driftskostnader, deler m.m. Det kunne jeg jo ikke si nei til!

Benko er en mann med orden, han er kontrollfreak i sitt eget team. Så det er veldig behagelig å være med han, da vet jeg at alt er i orden. Nå trenger jeg bare ta med meg sjakkbrettet så blir han fornøyd.

Motoren til sykkelen er nå på KTM fabrikken til overhaling. Den vil bli montert av min trofaste mekaniker Vladimir Kusnier i løpet av få uker. Sykkelen blir deretter fraktet til Slovakia hvor min nye slovakiske mekaniker går over sykkelen en ekstra gang for å bli kjent med den.
Sist gang jeg satt på rally sykkelen var i januar, så forventningene i år er ikke veldig høye. Men bare jeg får kjørt meg litt inn i løpet så er jeg i gang. Navigasjonen kan jeg, det ligger i blodet, så det er jeg trygg på.

I år feirer for første gang siden 2000 nyttårsaften hjemme i Oslo.

Mine trofaste sponsorene og gamle travere stiller opp nok en gang. De har støttet meg i tykt og tynt. Det som er mer fantastisk er at de i tillegg støtter skoleprosjektet mitt i Dakar.
I tillegg har elevene på Valle folkehøyskole har hatt arbeidsuke og samlet inn penger til skolen. I fjor samlet de inn 80.000 kroner, og det blir nok rundt det samme i år også. Er ikke det fantastisk så vet ikke jeg.

I tillegg til skoleprosjektet er jeg også engasjert i Mercy Ships. Det er et fantastisk prosjekt. De gir gratis grunnleggende helseomsorg og rekonstruerende operasjoner. De jobber med kapasitetsbygging i vestafrikanske lokalsamfunn der helsetjenestene er mangelfulle eller ikke-eksisterende. Det er over 400 frivillige på båten, de betaler selv for reise, kost og losji. Om bord er blant annet kirurger, sykepleiere, ingeniører, jordbrukseksperter og bygningsarbeidere. Jeg prøver å få til et møte på skipet når jeg kommer i mål i Dakar.
Les mer på mercyships.no

Andreplass i Africa Race

Det har vært en hard kamp hele veien. Lange dager og mange timer på sykkelen. Sand i skoene, furer i ansiktet, og vonde muskler. Over 6 000 kjørte kilometer på fjorten dager. Pål Anders har ligget på toppen hver eneste dag. Han har kjempet hardt. Kjempet for å bli kvitt italienske Botturi, men han har ikke lykkes.
I går kjørte de siste etappe, langs Lak Rose og inn til podiet og hyllest i Dakar. Løpet er over. Tusenvis av mennesker,  jubel og champagne. For det ble jubel for andreplassen. Det er ikke gitt å komme til mål, det fikk Pål Anders erfare i fjor, men i år har alt gått på skinner. Ingen problemer verken med sykkel eller kropp, kun en avlyst etappe. Og kun en hindring i veien – en råtass av en italiener.

Team Ullevålseter har tatt sju etappeseire, og samtlige er havnet blant topp fem i årets Africa Race.  Pål Anders Ullevålseter med sine fem etappeseire er blitt andremann, Kristian Felix Jensen nummer fire, og Francisco Arredondo har tatt femteplassen. Norge har med andre ord hevdet seg veldig bra.

Nå venter besøk på skolen i morgen. Skolen som Pål Anders samler inn penger til hvert år. Som er årsaken til at han kjører dette ene løpet i året.

Pål Anders på plass i Monaco

Pål Anders har reist til Monaco og tilbake i Norge sitter jeg. Som kickbokser har jeg mer kompetanse på fotarbeid, slag og spark enn motor, navigering og ørkendyner. Men jeg skal gjøre mitt beste på å formidle Pål Anders sin reise til dere. Jeg har tross alt vært med på denne reisen mange ganger tidligere. Fra samme sted som nå, foran PC, med daglige oppdateringer og telefoner fra hvor enn i verden han befinner seg. Jeg sitter her med en spenning i kroppen. En spenning som pleier å slippe på dag to i løpet. 

I fjor ble løpet ødelagt av dårlig bensin, og varebilen han leide plass hos stoppet før første etappe. Så Pål Anders er godt forberedt i år. Han har kjøpt ny varebil og har lastet den med alt han trenger og mer til. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Han har egen bensin med seg. Patrick som har vært ved hans siden i en årrekke er med som mekaniker og helt på tampen fikk han tak i en mann til, da den greske mekanikeren hans fikk påvist kreft og måtte avlyse. Med på Team Ullevålseter er også Arredondo, som har vært på team sammen med Pål Anders mange ganger tidligere, han kjører sitt første Africa Race. Kristian Felix Jensen er tredjemann på teamet. Han kjører egen varebil og har med egne mekanikere.

Pål Anders og Kristian Felix har vært i Marokko og trent i forkant. For selv om Pål Anders har lagt seg i selen for å kjøre et bra løp i år, er han først og fremst mentor for Felix som har som mål om å kjøre Paris Dakar i 2020.

Africa ECO Race starter 1. januar og har målgang 13. januar. 
12 etapper, over 6000 mil:

  • 5 etapper i Marokko
  • 1 hviledag i Dakhla
  • 6 etapper i Mauritania
  • 1 etappe i Senegal

Følg med her:
Africa ECO Race:  https://www.africarace.com/en

Tv sending av Africa Eco Race 2019: http://www.tvmaritimehd.no og http://www.tvsportshd.com (scroll ned til programoversikt).

Mesternes Mester NRK1 tirsdag 1. januar kl. 20.05 og fredag 4. januar kl. 19.55. Fordi Pål Anders er med i årets utgave.

Arica Eco Race 2019

Det har vært en hektisk tid frem til nå, men endelig kan jeg puste ut. Jeg liker struktur, så det har flagret med lister over hva som skal pakkes i bilen og hva som må gjøres før den blir sendt. Konsekvensene av å glemme noe på listen er ganske store, og av rutine starter jeg derfor tidlig. I den nye varebilen har Anders sveiset spesialdesignet interiør, slik at lagringsplassen bak skal bli mest mulig effektiv. Jeg måtte allikevel jobbe hardt for å få plass til alt. Kasser med reservedeler, bensin, telt, klær, tre sykler, verktøy og ikke minst dekk. Jeg har dekk til å skifte hver dag, 12 par. I år er ingenting etterlatt til tilfeldighetene, jeg har kontroll og backup.

Trist Nyhet
Igår mottok jeg telefon fra min greske mekaniker. Han skulle være med som spesialist på instrumentene vi har på sykkelen. Han forteller meg at han har fått kreft. Det grøsser i meg, ordet er sterkt og jeg blir veldig lei meg på hans vegne. Om det hadde skjedd meg hadde det nok raknet helt. Han sliter selvfølgelig, det er en tøff beskjed å få og han gråt på telefonen. Han vet ingenting ennå. Alt er uvisst. Vi er vant til å reise verden rundt å gjøre det vi liker aller best. Plutselig er det bråstopp. Man må ta en pause. Livet er usikkert. Det er brutalt. Heldigvis har han en positiv kone og full støtte på hjemmebane. Han skal kjempe sitt livs tøffeste kamp. Jeg håper han reiser seg og blir frisk, at han blir med oss i 2020. Lykke til Dimitri, jeg tenker på deg.

Nå er telefonen varm, jeg jobber med å finne en ny mann som kan ta hans plass, på mandag går visumsøknaden ut, da må alt være i boks.

 

Trening i Merzouga

Jeg er på plass i Marokko sammen med Felix, hvor vi trener mot ett nytt Africa Race. Vi bor på det billigste hotellet her nede og det er ikke mye luksus skal jeg si dere. Vi bruker uansett mesteparten av tiden i sanddynene og på trening. Det er lange dager, og vi sover derfor godt i det lille rommet med jordvegger, som de kaller et hotellrom. Det er jo luksus om man sammenligner med rally hvor vi ligger i telt. 

Foran Hotellet klar til trening 🙂

Ørkeneventyret er over

Støvet har lagt seg og Africa Race er over for denne gang. Det vil bli stående som en skygge i Pål Anders minne ganske lenge. Problemene med den splitter nye sykkelen satte en demper for et ørkeneventyr denne gang. Så kan vi synse og mene mye om årsaken. Om vann i bensinen og et urovekkende mange etappebrudd for så mange andre i løpet også. Men det som ligger i fortiden får vi ikke gjort noe med. Nå kan vi og Pål Anders bare glede oss over Felix og Marius sine prestasjoner. De er fremragende. Imponerende. 4. plassen til Felix er nesten uvirkelig og 12. plassen til Marius er også en solid prestasjon. 
Slitne, grå og litt eldre kropper skal nå hvile seg. Det har vært en lang reise. 

Barna venter. Skolen venter. Når de trer inn i skolegården forsvinner alle trivielle problemer. Da betyr ikke et ødelagt resultat så mye lengre. De lever under vanskelige kår, og skolen har mange mangler. Pål Anders føler seg heldig som kan gi tilbake til Dakar. Det har vært drømmen i mange år. De siste tre årene har det blitt en realitet.