Jeg ble nummer to i dag, åtte sekunder bakden spanske jenta Laia Sanz. Men nå leder jeg løpet totalt. Jeg er 14 minutter og 47 sekunder foran franskmannen Johnny Aubert, og det er ca. en halv time ned til tredjeplassen, der franskmannen Arnold Brucy ligger.
I dag var det fellesstart for første gang i løpet. 20 og 20 starta om gangen, og jeg sto i første rekke. Jeg fikk en bra start. Laia Sanz leda an gjennom ørkenen. Jeg lå bak henne hele dagen, gjennom 25 mil. Det hendte at Laia gjorde litt feil, og da retta jeg det opp ved å kjøre riktig. Så kom hun på sporet igjen og skulle kjøre først igjen. Det støver veldig fælt når du ligger som nummer to.
Vi kjørte gjennom mange ordentlig store sanddyner i dag. Jeg kjørte meg fast i noen små og myke sanddyner et par ganger. Sykkelen veier nesten 200 kg, men jeg har litt forskjellige teknikker for å komme meg løs. Noen ganger må jeg rygge ned igjen nedover sanddynen hvis den er stor, eller så må jeg hvelve sykkelen og snurre den rundt og gjøre masse triks.
Det var en lang dag i dag, men jeg prøvde bare å nyte den, for det var første dagen på åtte dager uten diaré. Nå er det orden på magen. Jeg føler at jeg er litt lav på energi og vann, men så lenge magen er god, så er jeg bare så superglad for det.
Tsjekkeren Ondrej Klimciw, som leda løpet i går, har fått omgangssyke i natt og har antageligvis måttet bryte. Han spydde i hjelmen i dag, så her skjer det ting fort
Jeg er alltid vant til å ligge blant de fem beste i sånne løp. Det er litt uvant å være i tet, men det er deilig. Det er ofte jeg føler at jeg tar litt feige valg uti der. Istedenfor å ta sjanser, så kjører jeg trygt. Det føles litt feigt, men så er det litt godt etterpå når jeg ser alle andre som har krasja eller har kjørt seg bort og sånne ting. Det er stabiliteten og tryggheten som er viktig.
(Foto1 og 2: Rophé/Sabatier
Foto 3: Ingrid Aa. Østang)