I går morges startet jeg som nummer to. De første par milene var det bare en vei rett framover. Endelig var det bare å blåse på. Jeg er så vant til at milene går treigt, men plutselig gikk det kjempefort. Etter fire mil kjørte vi inn i kjempefine, store sanddyner og der var vi i to mil. Så var det ut av sanddynene og prøve å finne veiene som ofte ikke er der ? selv om de vises på kartet.
Jeg lå veldig bra an. Det hadde vært masse vanskelig navigering, men jeg hadde hatt flaks, for jeg fant fram med en gang. Men, etter 8,5 mil ble det kaos. Vi kom til et waypoint som skulle ligge der ute. Men det var borte! Jeg ble usikker, så jeg kjørte 3,5 km tilbake til forrige punkt, tok fart på nytt, fant ny kurs og dobbeltsjekka, men punktet var og ble borte. Plutselig var alle som hadde starta bak meg der, og vi ble enige om at punktet ikke var der, og sammen kjørte vi videre i flokk, halvfort helt frem til mål. Sånn sett var det den minst slitsomme dagen hittil. Nå viser det seg at vi får tilbake den tida som vi rota bort.
Gårsdagens fjerdeetappe var på 18 mil og jeg brukte 3,5 time. Jeg har jo lyst til å vinne løpet, så først tenkte jeg at det var lurt å ikke kjøre for fort og for risikabelt. Men så ble vi kjørende i flokk, og da gikk det til tider så sakte at det ble risikabelt, for jeg ikke tenkte skarpt nok. Det var ikke nok konsentrasjon oppe, så det ble litt søndagstur innimellom.
Gårsdagens resultat: Jeg kom på tredje plass, men totalt sett leder jeg løpet med 17 minutter og 48 sekunder foran Johnny Aubert.
Jeg er fornøyd, egentlig mer fornøyd enn jeg gir uttrykk for.
I dag er det 5,5 mil med sanddyner. Vi skal starte i samla flokk, så det blir gøy. Egentlig gleder jeg meg til det, men det er litt sånn som i går. Jeg må bruke huet, fordi det er veldig dumt å prøve å vinne siste dagen, og så risikere seieren. Jeg kan jo slippe meg tilbake og ta det med ro. Det er en balansegang det der.
