Vant Merzouga Rally.

I dag var det motocross-start, der vi startet på en linje ute i ørkenen, og så var det om å gjøre å være førstemann i mål etter 5,5 mil, fordelt på to runder.

Da var det deilig å komme først i mål. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta det helt med ro. I den første runden lå jeg bak han som leda hele tiden, og på slutten av den andre runden var det en lang vei på 3-4 km. Da fikk jeg brukt sykkelen skikkelig, og jeg rykka fra 500 meter. I de siste sanddynene på slutten inn mot mål vant jeg med god margin.

Det er deilig å vinne rallyen, for jeg har ikke vunnet et rally siden 2004! Det har bare vært 2. og 3. plasser hele veien, så dette er godt.

Nå har jeg jo slutta å kjøre Paris-Dakar, og Merzouga Rally var en forberedelse til Africa Race, som går i januar. Det føles litt rart å slutte med Paris-Dakar, og det første jeg gjør etterpå er å vinne et løp. Veldig surrealistisk! Men dette har vært gode forberedelser til Africa Race. Vi kom jo ned en uke i forkant av Merzouga Rally for å trene, så har jeg kjørt dette løpet over fem dager, så nå er selvtilliten på topp!  Nå gjelder det bare å få utstyret på plass til 1. januar.




Før fellesstarten i dag. 



Intervjues av organisasjonen bak Merzouga Rally.




Her står jeg sammen med nummer to og tre i Merzouga Rally 2014.




Instrumentene på sykkelen min. 



(Foto: Ingrid Aa. Østang)




 

 

-      

 

Leder fortsatt

I går morges startet jeg som nummer to. De første par milene var det bare en vei rett framover. Endelig var det bare å blåse på. Jeg er så vant til at milene går treigt, men plutselig gikk det kjempefort. Etter fire mil kjørte vi inn i kjempefine, store sanddyner og der var vi i to mil. Så var det ut av sanddynene og prøve å finne veiene som ofte ikke er der ? selv om de vises på kartet.

Jeg lå veldig bra an. Det hadde vært masse vanskelig navigering, men jeg hadde hatt  flaks, for jeg fant fram med en gang. Men, etter 8,5 mil ble det kaos. Vi kom til et waypoint som skulle ligge der ute. Men det var borte!  Jeg ble usikker, så jeg kjørte 3,5 km tilbake til forrige punkt, tok fart på nytt, fant ny kurs og dobbeltsjekka, men punktet var og ble borte. Plutselig var alle som hadde starta bak meg der, og vi ble enige om at punktet ikke var der, og sammen kjørte vi videre i flokk, halvfort helt frem til mål. Sånn sett var det den minst slitsomme dagen hittil. Nå viser det seg at vi får tilbake den tida som vi rota bort.

Gårsdagens fjerdeetappe var på 18 mil og jeg brukte 3,5 time. Jeg har jo lyst til å vinne løpet, så først tenkte jeg at det var lurt å ikke kjøre for fort og for risikabelt. Men så ble vi kjørende i flokk, og da gikk det til tider så sakte at det ble risikabelt, for jeg ikke tenkte skarpt nok. Det var ikke nok konsentrasjon oppe, så det ble litt søndagstur innimellom.

Gårsdagens resultat: Jeg kom på tredje plass, men totalt sett leder jeg løpet med 17 minutter og 48 sekunder foran Johnny Aubert.

Jeg er fornøyd, egentlig mer fornøyd enn jeg gir uttrykk for. 

I dag er det 5,5 mil med sanddyner. Vi skal starte i samla flokk, så det blir gøy. Egentlig gleder jeg meg til det, men det er litt sånn som i går. Jeg må bruke huet, fordi det er veldig dumt å prøve å vinne siste dagen, og så risikere seieren. Jeg kan jo slippe meg tilbake og ta det med ro. Det er en balansegang det der.




 

Sykkelen min har det best med Relekta.

Sykkelen min har det best med Relektas produkter. Under Paris - Dakar, enduro-løp, trening eller her i Merzouga Rally er det Relaktas produkter som gjør at sykkelen min får den beste smøringen. Det være seg renseprodukter, olje, bremsevæske, kjølemiddel etc. Men jeg har også med meg produkter mens jeg kjører som gjør at jeg lett kan reparere hull i motoren ute i løypa. Jeg har en spesialtape, som gjør at jeg kan reparere radiatorslanger, bremseslanger og andre trykkslanger. Et annet kjempeviktig produkt som jeg også bruker på sykkelen, er Relakta sine strips. Sykkelen er utsatt for utrolig mye vibrasjoner og ting som må festes fast, så kvaliteten på stripsen er utrolig viktig.

Jeg har nå brukt Relektas produkter i 9 år og har ikke klart å finne noe som er bedre.

 

Leder Merzouga Rally

 

Jeg ble nummer to i dag, åtte sekunder bakden spanske jenta Laia Sanz. Men nå leder jeg løpet totalt. Jeg er 14 minutter og 47 sekunder foran franskmannen Johnny Aubert, og det er ca. en halv time ned til tredjeplassen, der franskmannen Arnold Brucy ligger.

I dag var det fellesstart for første gang i løpet. 20 og 20 starta om gangen, og jeg sto i første rekke. Jeg fikk en bra start. Laia Sanz leda an gjennom ørkenen. Jeg lå bak henne hele dagen, gjennom 25 mil. Det hendte at Laia gjorde litt feil, og da retta jeg det opp ved å kjøre riktig. Så kom hun på sporet igjen og skulle kjøre først igjen. Det støver veldig fælt når du ligger som nummer to.

Vi kjørte gjennom mange ordentlig store sanddyner i dag. Jeg kjørte meg fast i noen små og myke sanddyner et par ganger. Sykkelen veier nesten 200 kg, men jeg har litt forskjellige teknikker for å komme meg løs. Noen ganger må jeg rygge ned igjen nedover sanddynen hvis den er stor, eller så må jeg hvelve sykkelen og snurre den rundt og gjøre masse triks.

Det var en lang dag i dag, men jeg prøvde bare å nyte den, for det var første dagen på åtte dager uten diaré. Nå er det orden på magen. Jeg føler at jeg er litt lav på energi og vann, men så lenge magen er god, så er jeg bare så superglad for det.

Tsjekkeren Ondrej Klimciw, som leda løpet i går, har fått omgangssyke i natt og har antageligvis måttet bryte. Han spydde i hjelmen i dag, så her skjer det ting fort

Jeg er alltid vant til å ligge blant de fem beste i sånne løp. Det er litt uvant å være i tet, men det er deilig. Det er ofte jeg føler at jeg tar litt feige valg uti der. Istedenfor å ta sjanser, så kjører jeg trygt. Det føles litt feigt, men så er det litt godt etterpå når jeg ser alle andre som har krasja eller har kjørt seg bort og sånne ting. Det er stabiliteten og tryggheten som er viktig.




 

 

 

 (Foto1 og 2: Rophé/Sabatier

Foto 3: Ingrid Aa. Østang)

Ligger på andreplass!

Jeg er veldig fornøyd med dagens prestasjon. Jeg kom på tredjeplass i dagens etappe, men ligger på andreplass totalt. Det skiller bare to sekunder mellom meg og Ondrej Kliciw fra Tsjekkia, som leder. Henk Knuimann, som slo meg med syv minutter i går, havnet langt bak meg i dag. 

Etter de første 300 meterne, kjørte nesten alle feil. Da hadde jeg litt flaks; jeg skjønte ikke hvor jeg skulle, men jeg tok bare kompasskursen og så fant jeg en vei som viste seg å være riktig. Da ble jeg superglad.

Henk Knuimann, som starta foran meg og som vant i går, er veldig flink til å navigere. Men til og med han drev og rota rundt, og det syns jeg var litt deilig.

Jeg brukte over 5 timer i dag på den 23 mil lange etappen. Det gikk veldig sakte og det var masse navigering. Jeg trodde det skulle gå litt fortere, men det gjorde det ikke med så mye knot som det var. Opp og ned av hull i sanden mil etter mil, hele dagen. Hver gang jeg endelig kom til en ørkenslette, gasset jeg på, men så viste det seg at det bare varte i to kilometer. Så bar det ut av veien, opp i fjellet eller ned i en elv. Arrangøren har bestemt at det er sånn det skal være. Men jeg er veldig fornøyd. Sykkelen funka hele tiden, og jeg hvelvet aldri.

Det var hull på tuten på Camelback´en, så det spruta vann overalt. Det drev jeg og surra med i flere timer.

Merzouga Rally er hardere enn jeg trodde først. Det er det mest tekniske rallyet jeg har gjort hittil, og det har mye lengre dager enn det jeg trodde.

Her følger noen bilder fra dagen i dag:









 (Foto: Ingrid Aa. Østang)


2. plass i førsteetappe i Merzouga Rally.

(Foto: AP PhotoSport)

I dag kom jeg på andre plass, og det føles som en bra start, selv om det er 7 minutter opp til nederlenderen Knuimann som vant.

Jeg er førnøyd med mitt valg av startposisjon. De gode var foran meg, og jeg kjørte meg helt fram i tet. De ti første starta med to minutters mellomrom, og de fra nummer 10 til 20 starta med ett minutts mellomrom. Han som starta først i dag, starta 25 minutter før meg, men jeg var først i mål. Det er bra. Så viste det seg at nederlenderen Henk Knuimann, som startet helt sist, hadde gjort et enda bedre valg. Han fikk en fin reise hele dagen, og slapp å ligge helt i front. 

Dagens etappe var en av de mest krevende navigeringsspesialprøver jeg noen gang har vært borti. Det var 17 mil og jeg brukte nesten 4 timer. Gjennomsnittshastigheten var utrolig lav. Jeg trodde kanskje at 17 mil skulle ta 2,5 timer, men det tok mye lengre tid. Det var bare noen hundre meter mellom hvert navigeringspunkt, og det gikk i ett i 17 mil. Det var tørre elveleier, små sanddyner, camelgrass, mye stein og masse varm sol.

Jeg føler ikke at jeg kjørte så mye sykkel i dag, men jeg leste masse kart. Jeg kjørte feil en fire, fem ganger, men det var jeg ikke alene om. Hver gang jeg skjønte at jeg hadde kjørt feil, kjørte jeg alltid til et sikkert punkt og begynte på nytt igjen. Noen ganger var det litt frustrerende når jeg ikke visste hvor jeg skulle. Da var det kanskje ti sykler bak meg som lurte på hvor jeg skulle. De tenkte nok at "Ullevålseter, han kan jo navigere", så sånn ble det til at jeg dro med meg andre på noen småturer, men ikke veldig lange da.

Jeg ble litt utmatta på slutten. Det er fordi jeg har hatt diaré den siste uken, og derfor har litt dårlig væskebalanse. Uansett - det var en utrolig deilig følelse å komme først i mål. 

I morgen skal vi kjøre ti mil mer, men det er ikke sikkert vi bruker så mye lengre tid.

 


Forberedelser til morgendagens etappe. (Foto: Ingrid Aa. Østang)



 

 

 

Nummer to på prologen!


Prologen (Foto: Ingrid Aa. Østang)


I dag var det prologen. Først kjørte vi en og en, og blant alle førerne endte jeg opp på en fjerdeplass. Da alle var ferdige, fikk de ti beste kjøre om igjen, men denne gangen med fellesstart. Jeg fikk en bra start og endte opp på andreplass i den 1340 m lange løypa.


Nervøs før start. (Foto: Ingrid Aa. Østang)

 

Fellesstarten for de ti beste i prologen. (Foto: Ingrid Aa. Østang)

Men - det er i morgen det starter. Da er det 17 mil med spesialetappe og masse navigering. Fordi jeg var blant de ti beste på prologen i dag, kunne jeg velge å starte som nummer 15. Vi får se i morgen om det var et lurt valg. Det kan jo støve masse fra de foran, eller det kan være lønnsomt å ha noen andre til å åpne løypa. Jeg er spent og klar for morgendagen.

Klar for sanddynene!



Siden mandag har jeg vært i Merzouga, Marokko. Merzouga ligger ti kilometer fra grensen til Algerie. Jeg har hatt noen fantastiske dager på sykkelen! Den sykkelen som jeg egentlig skulle ha brukt, kom som tidligere nevnt aldri. Heldigvis er sykkelen som jeg har fått låne til dette løpet utrolig bra å kjøre. Den er på 730 kubikk og har en fantastisk fjæring. Siden mandag har jeg kjørt over 100 mil og fått tilbake den gamle, gode følelsen av å kjøre i ørkenen. Det forrige rally-løpet jeg var med på, som var i februar, måtte jeg bryte. (Paris- Dakar). Men nå er selvtilliten tilbake på plass.

Merzouga rally starter på søndag med en prolog, som bare er på 2 km. Prologen er til for å lage startrekkefølgen når løpet starter på ordentlig på mandag. De ti første i prologen kan fritt velge startposisjon blant de rundt 100 deltagerne på motorsykkel.

Jeg har hatt diaré hele uka, og hadde en forferdelig slapp og dårlig dag på torsdag, men nå er jeg på vei oppover og gleder meg til skikkelig mye til start på søndag. Jeg merker at gleden over å kjøre motorsykkel er der mer enn noen gang, fordi presset med hele tiden å kjøre fort, sånn som i Paris-Dakar, ikke er der lenger. Det er deilig å føle at jeg kan slippe meg mer løs og nyte hvert sekund på sykkelen. Jeg har med min gode venn Francisco Arredondo fra Guatemala, som også skal konkurrere. Sammen har vi mekanikerne Vladimir Kusnier og Jarle Vårdal. Jarle er her for å lære, for han skal også være med meg på Africa Race i januar. Det er første gangen jeg kjører dette løpet. Det er et gammelt, klassisk løp, og ikke en VM-runde. Det er inspirerende å prøve noe nytt selv om jeg har kjørt i dette området mange ganger før. Jeg kommer til å legge ut bilder underveis.

Gull N-Cup 2014

I går fikk jeg ny endurosykkel, KTM 250ccm. Den kjørte jeg for første gang i dag. Jeg var utrolig spent på hvordan den kom til å oppføre seg i skogen. Tidligere i år har jeg kjørt Honda 250ccm.
Det er utrolig dumt å stille til start med en helt ny sykkel som jeg aldri har kjørt, men KTM Scandinavia sendte meg to sykler som kom i går, for de likte dårlig at jeg kjørte Honda. Men, endelig har jeg fått et bedre og større samarbeid med KTM.

 

Løpet i dag var det siste Norgescup løpet i år, totalt har det vært fire løp. Etter tre løp ledet jeg med 10 poeng og trengte en 5. plass i dag for å vinne sammenlagt.

 

Jeg var veldig nervøs for underlaget, som bare var stein og røtter, noe som aldri har vært mitt favoritt underlag. Starten gikk, jeg kom ut på en 3. plass, og kom inn i en fantastisk flyt og rytme. Sykkelen fungerte perfekt gjennom de to timene som løpet pågikk. Støtdemperne fungerte utmerket og motordraget var snilt, men sterkt. Etter 27 år i enduroløypa føles dette som den beste turen, og jeg er veldig fornøyd med prestasjonen. Dette skyldes mye utviklingen i de nye støtdemperne i sykkelen. Etter 1 time kjørte jeg meg opp til 2. plass og beholdt plassen helt inn. Kjetil Gundersen vant i suveren stil, Andre Wold Larsen ble nr. 3. Dermed vant jeg Norgescupen sammenlagt, og det er alltid like gøy.

 

 

Kl 04.00 i natt blir jeg hentet av min trofaste hjelper gjennom mange år, Gro. Hun kjører meg til Gardermoen og da går turen videre til Marokko. Der møter jeg min mekaniker Vlado som står klar med bil og sykkel.

 

Drømmen om sanddyner

Jeg gleder meg som en unge til møtet med sanddyner igjen. Det er 10 måneder siden jeg sist satt på rallysykkelen. Nå er det ikke lenge igjen, søndag sitter jeg på flyet til Marokko.
Det er lenge siden jeg har vært i Marokko, vi skal være i et område som ligger rett ved Sahara, det er langt fra all sivilisasjon, og det blir som å gå 1000 år tilbake i tid. Der er det fremdeles folk som bor i jordhytter, så kontrasten fra mine vante omgivelser i Oslo blir stor, og det er kræsjen mellom det nyteknologiske samfunnet og det nesten forhistoriske som trigger, det er spennende og fasinerende.

Jeg gleder meg til synet av den store Sahara ørkenen, atmosfæren den gir. Finnmarksvidda blir som et frimerke i forhold. Man føler seg veldig liten, men allikevel er det følelsen av kontroll som pirrer meg. De første årene jeg kjørte i ørken var jeg veldig spent, usikker og redd. Alt var veldig alvorlig, fordi jeg var redd for å bryte løpet, det var viktig å komme i mål hver gang. Jeg følte presset, og var redd for at om jeg ikke kom i mål ville karrieren være over. Nå har jeg fått roen, det er fortsatt spennende, men jeg er ikke redd lengre fordi tiden har gitt meg rutine, nå er jeg bare veldig sjerpet. Jeg føler meg priviligert fordi jeg har fått holdt på så lenge, for det er ingen selvfølge. Veien til løpet er mye lengre og hardere enn selve løpet. Når man setter igang en prosess til et stort løp så er det ikke alltid man klarer å skaffe pengene først. Noen ganger må man melde seg på 10 måneder i forkant og betale påmeldingen til løpet, man må bestille sykkelen på våren som kommer til høsten. I mellomtiden må man jobbe for å skaffe pengene, deretter finne gode mekanikere og bygge et godt team. Valg av spesialdeler og trimming av sykkel er vanskelige avgjørelser å ta, for et lite feilvalg gjør at sykkelen stopper. Ofte er det den raskeste sykkelen som stopper først. Driftsikkerheten kommer i første rekke. Valg av feil dekk kan feks være nok til at løpet er over.

 

Så lenge sykkelen fungerer og du finner den rette flyten, gir det meg en utrolig følelse, og når navigereingen fungere kan man ikke ønske seg mer. Utfordringen er å komme inn i rett tempo og stole på seg selv fra første stund, spesielt navigeringen. Når du er i det samme tempoet som de beste i løpet er det en magisk følelse. En ting er å mestre naturen, en annen ting er å mestre tempoet. Nå går det fortere enn noen sinne, det kommer stadig flere sjåfører, de er unge, kjøre svinefort og de er uredde med mye erfaring. Toppfarten har blitt lavere men tempoet høyere. Det som er fint er at jeg skal være der en uke å trene i forkant. Da blir det lettere å finne tempoet fra første stund i konkurransen.

Kroppen er hel og i bedre form en noen gang. Det er lenge siden jeg har navigert, og det skal bli godt å få den treningen igjen. Min nyinnkjøpte sykkelen kommer ikke i tide, men sykkelen som jeg har fått låne er på 300 ccm mer, og den går i nesten 200 km. Der nede venter det store ørkensletter hvor man virkelig får brukt maskinen. 

Jeg har fortsatt sponsorer som tror på meg, som er med og betaler for turen, og jeg er heldig som har en familie som støtter meg og en kjæreste som sier ja, bare dra. Dette gir meg en ekstra stor glød. All tiden borte fra familien må brukes riktig om det skal være verd det. Jeg er klar for å gi alt, for drømmen om sanddyner handler om å lykkes. 

hits