Etter å ha feiret nytt år i Norge for første gang siden 2000, er Pål Anders nå på plass i Monaco, hvor den offisielle åpningen av Africa Race 2020 vil foregå.
Lørdag 4. januar forflytter løpet seg i båt over Middelhavet, og etter å ha tilbragt to dager på båten starter den første etappen tirsdag 7. januar i Marokko.
Løpet er på over 6500 km fordelt på 12 etapper:
5 etapper i Marocco
1 hviledag i Dakhla
6 etapper i Mauritania
1 etappe i Senegal
Det er rekord mange deltagere med under årets Africa Race, og det blir spennende å følge løpet frem til siste dag som avsluttes søndag 19. januar ved Lac Rose i Senegal.
Vil du bli med å pusse opp en barneskole i Afrika?
Jeg jobber med et skoleprosjekt i Afrika på frivillig basis i forbindelse med min årlige deltagelse i Africa Race. Alle pengene som blir samlet inn går direkte til prosjektet, uten avkortninger eller andre kostnader. En god venn og konkurrent, Fabrizio Meoni som døde i Dakar i 2005, startet dette prosjektet. Etter hans død har fanklubben drevet det videre. The Fabrizio Meoni Foundation står for driftskostnader, lønninger, strøm etc. Men skolen trenger til en hver tid vedlikehold, og det er det jeg bidrar med. Sørger for at skolen blir best mulig for barna som går det.
Vil du gi ditt bidrag til prosjektet? overfør en sum etter eget ønske til kontonummer – 6079.56.72926.
Hittil har vi fått nytt tak til skolen, nye rekkverk, bygd opp gulvet (pga oversvømmelser) malt veggene på hele skolen, kjøpt inn stoler, bøker, skrivesaker, leker m.m. En stor takk til alle som gjør dette mulig.
Etter Africa Race i januar var jeg fast bestemt på at dette var mitt siste rally. Det koster for mye penger, og i en alder av 50 år så er det ingen vits å satse på toppnivå. Å bruke penger på rally da istedenfor på familien blir vanskelig å forsvare. Jeg tror ikke Mette trodde helt på meg. Men ettersom våren gikk ble jeg litt frustrert og urolig, for det er på våren man melder seg på. Det var noe som manglet, som ikke stemte.
Men, så ringte arrangøren og lurte på hvorfor jeg ikke hadde meldt meg på. Da måtte jeg være ærlig å si at det ble for dyrt. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte stille. De var kjempegreie og gav meg god hjelp økonomisk. Deretter ringte Benko som er en god kompis fra Slovakia. Han sa rett ut at han ikke ville kjøre om ikke jeg kjørte. Han mente det var bedre om begge kjørte, så derfor tilbudte han meg mekanikere, transport, påmelding, driftskostnader, deler m.m. Det kunne jeg jo ikke si nei til!
Benko er en mann med orden, han er kontrollfreak i sitt eget team. Så det er veldig behagelig å være med han, da vet jeg at alt er i orden. Nå trenger jeg bare ta med meg sjakkbrettet så blir han fornøyd.
Motoren til sykkelen er nå på KTM fabrikken til overhaling. Den vil bli montert av min trofaste mekaniker Vladimir Kusnier i løpet av få uker. Sykkelen blir deretter fraktet til Slovakia hvor min nye slovakiske mekaniker går over sykkelen en ekstra gang for å bli kjent med den.
Sist gang jeg satt på rally sykkelen var i januar, så forventningene i år er ikke veldig høye. Men bare jeg får kjørt meg litt inn i løpet så er jeg i gang. Navigasjonen kan jeg, det ligger i blodet, så det er jeg trygg på.
I år feirer for første gang siden 2000 nyttårsaften hjemme i Oslo.
Mine trofaste sponsorene og gamle travere stiller opp nok en gang. De har støttet meg i tykt og tynt. Det som er mer fantastisk er at de i tillegg støtter skoleprosjektet mitt i Dakar.
I tillegg har elevene på Valle folkehøyskole har hatt arbeidsuke og samlet inn penger til skolen. I fjor samlet de inn 80.000 kroner, og det blir nok rundt det samme i år også. Er ikke det fantastisk så vet ikke jeg.
I tillegg til skoleprosjektet er jeg også engasjert i Mercy Ships. Det er et fantastisk prosjekt. De gir gratis grunnleggende helseomsorg og rekonstruerende operasjoner. De jobber med kapasitetsbygging i vestafrikanske lokalsamfunn der helsetjenestene er mangelfulle eller ikke-eksisterende. Det er over 400 frivillige på båten, de betaler selv for reise, kost og losji. Om bord er blant annet kirurger, sykepleiere, ingeniører, jordbrukseksperter og bygningsarbeidere. Jeg prøver å få til et møte på skipet når jeg kommer i mål i Dakar.
Les mer på mercyships.no
Det har blitt en årlig tradisjon dette, å arrangere hopprenn på Ullevålseter. På 40-, 50- og 60-tallet ble det kjørt lastebillass med folk fra byen opp for å hoppe i bakken på Ullevålseter. Det var mye liv og røre der på kveldene. Det var stille i bakken i mange år, og det var litt vemodig. Derfor så jeg muligheten for å lage et lite hopp-show. Det satt flere pris på og derfor har det blitt en liten tradisjon. Jeg legger jo ned litt arbeid i dette, men det er i bunn og grunn bare tull og tøys.
Alle som vil kan hoppe, og hva du har av ski på beina det spiller ingen rolle. Men jeg anbefaler ikke langrennski! Frank Løke hoppet med bovtoverski og i bar overkropp i fjor, det gikk vel ikke kjempebra.
Hvor mange tør å hoppe?
Man kan komme tidlig og øve seg på hoppingen, selve rennet begynner klokken 13.00. Påmelding tar vi på sletta før hopprennet starter og det koster ingenting å delta. 1, 2 og 3 plass får pokal, og det blir kåring av beste antrekk og div. Det blir jo mye mer her enn bare hopping. Speaker/DJ, musikk, øl-telt, grilling, bål og selvfølgelig god stemning.
Siste dag i Dakar tilbringes alltid på barneskolen i Dakar. Dette er mitt aller viktigste besøk i året. Det er en enorm glede å få komme på besøk. De synger og danser med brede smil, og når de roper Paaal, ja da føler jeg meg hjemme. Det er litt ekstra godt å komme hit etter en lang reise gjennom ørkenen, når du egentlig er kjempesliten og tom for energi. Det gir godt med påfyll.
Vi var en nokså stor gjeng som dro, hele Team Ullevålseter. Father Christian hentet oss og viste veien. Han jobber med gatebarn og er en enorm ressurs. Han er ydmyk og snill, og vier sitt liv til Dakar sine fattigste barn. Skolen ligger i en labyrint og man må være lokalkjent for å finne frem. Selv om jeg har vært der mange ganger og er over gjennomsnitt god til å navigere i sanddynene, så hadde jeg nok ikke lykkes i å finne frem på egenhånd.
Vil du gi et lite bidrag? kontonummer – 6079.56.72926.
Pål Anders har akkurat passert målstreken i Dakar. Fjorten dager på et sykkelsete i høy fart er unnagjort. Netter i et telt omgitt av sanddyner, durende aggregater og bensinlukt. Nå han har fått en etterlengtet dusj og en natt på en madrass. Han er klar for å møte barna. Det er dette han har sett frem til siden starten i Monaco. I dag skal han feire med barna.
– Jeg er utrolig privilegert som har fått holde på med det jeg har gjort gjennom hele livet. De sterkeste øyeblikkene har jeg opplevd her i Dakar. Jeg ville gi noe tilbake. I den fattigste delen av byen har jeg funnet et prosjekt som min venn, Rally-legenden Fabritzio Meoni startet for mange år siden. Han bygde og pusset opp skoler for de fattigste barna i byen. Han døde dessverre under et rally i 2005, men fanklubben hans i Italia fortsatte prosjektet i hans ånd. Det har alltid vært en drøm, å være en del av dette. Gi tilbake til byen som betyr så mye for meg. Og siden 2015 har drømmen fått bein å gå på. Jeg samarbeider med Foundation Fabritzio Meoni, samler inn penger til skolen og sørger for en bedre skolehverdag for de fattigste barna i byen. Vi har fått gjort mye, men det kommer stadig nye ting. Vedlikehold er viktig. Jeg håper å bidra i mange år. Alle pengene som kommer inn (100%) går direkte til prosjektet.
– I dag skal jeg nyte å komme tilbake, vi skal danse og synge. I tillegg har vi med litt som vi skal dele ut. Det blir en fin dag.
Det har vært en hard kamp hele veien. Lange dager og mange timer på sykkelen. Sand i skoene, furer i ansiktet, og vonde muskler. Over 6 000 kjørte kilometer på fjorten dager. Pål Anders har ligget på toppen hver eneste dag. Han har kjempet hardt. Kjempet for å bli kvitt italienske Botturi, men han har ikke lykkes.
I går kjørte de siste etappe, langs Lak Rose og inn til podiet og hyllest i Dakar. Løpet er over. Tusenvis av mennesker, jubel og champagne. For det ble jubel for andreplassen. Det er ikke gitt å komme til mål, det fikk Pål Anders erfare i fjor, men i år har alt gått på skinner. Ingen problemer verken med sykkel eller kropp, kun en avlyst etappe. Og kun en hindring i veien – en råtass av en italiener.
Team Ullevålseter har tatt sju etappeseire, og samtlige er havnet blant topp fem i årets Africa Race. Pål Anders Ullevålseter med sine fem etappeseire er blitt andremann, Kristian Felix Jensen nummer fire, og Francisco Arredondo har tatt femteplassen. Norge har med andre ord hevdet seg veldig bra.
Nå venter besøk på skolen i morgen. Skolen som Pål Anders samler inn penger til hvert år. Som er årsaken til at han kjører dette ene løpet i året.
Pål Anders har reist til Monaco og tilbake i Norge sitter jeg. Som kickbokser har jeg mer kompetanse på fotarbeid, slag og spark enn motor, navigering og ørkendyner. Men jeg skal gjøre mitt beste på å formidle Pål Anders sin reise til dere. Jeg har tross alt vært med på denne reisen mange ganger tidligere. Fra samme sted som nå, foran PC, med daglige oppdateringer og telefoner fra hvor enn i verden han befinner seg. Jeg sitter her med en spenning i kroppen. En spenning som pleier å slippe på dag to i løpet.
I fjor ble løpet ødelagt av dårlig bensin, og varebilen han leide plass hos stoppet før første etappe. Så Pål Anders er godt forberedt i år. Han har kjøpt ny varebil og har lastet den med alt han trenger og mer til. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Han har egen bensin med seg. Patrick som har vært ved hans siden i en årrekke er med som mekaniker og helt på tampen fikk han tak i en mann til, da den greske mekanikeren hans fikk påvist kreft og måtte avlyse. Med på Team Ullevålseter er også Arredondo, som har vært på team sammen med Pål Anders mange ganger tidligere, han kjører sitt første Africa Race. Kristian Felix Jensen er tredjemann på teamet. Han kjører egen varebil og har med egne mekanikere.
Pål Anders og Kristian Felix har vært i Marokko og trent i forkant. For selv om Pål Anders har lagt seg i selen for å kjøre et bra løp i år, er han først og fremst mentor for Felix som har som mål om å kjøre Paris Dakar i 2020.
Africa ECO Race starter 1. januar og har målgang 13. januar. 12 etapper, over 6000 mil:
Det har vært en hektisk tid frem til nå, men endelig kan jeg puste ut. Jeg liker struktur, så det har flagret med lister over hva som skal pakkes i bilen og hva som må gjøres før den blir sendt. Konsekvensene av å glemme noe på listen er ganske store, og av rutine starter jeg derfor tidlig. I den nye varebilen har Anders sveiset spesialdesignet interiør, slik at lagringsplassen bak skal bli mest mulig effektiv. Jeg måtte allikevel jobbe hardt for å få plass til alt. Kasser med reservedeler, bensin, telt, klær, tre sykler, verktøy og ikke minst dekk. Jeg har dekk til å skifte hver dag, 12 par. I år er ingenting etterlatt til tilfeldighetene, jeg har kontroll og backup.
Trist Nyhet
Igår mottok jeg telefon fra min greske mekaniker. Han skulle være med som spesialist på instrumentene vi har på sykkelen. Han forteller meg at han har fått kreft. Det grøsser i meg, ordet er sterkt og jeg blir veldig lei meg på hans vegne. Om det hadde skjedd meg hadde det nok raknet helt. Han sliter selvfølgelig, det er en tøff beskjed å få og han gråt på telefonen. Han vet ingenting ennå. Alt er uvisst. Vi er vant til å reise verden rundt å gjøre det vi liker aller best. Plutselig er det bråstopp. Man må ta en pause. Livet er usikkert. Det er brutalt. Heldigvis har han en positiv kone og full støtte på hjemmebane. Han skal kjempe sitt livs tøffeste kamp. Jeg håper han reiser seg og blir frisk, at han blir med oss i 2020. Lykke til Dimitri, jeg tenker på deg.
Turen til Dakar ble kort denne gangen, jeg og Mette dro ned kun for å besøke barneskolen som jeg samler inn penger til. Jeg ville at Mette skulle møte barna og i samme slengen ville jeg sjekke om alt står bra til med skolen. Vi fikk møte alle barna og det ble et veldig koselig møte. Barna var i strålende humør, de sang og danset og vi sendte slengkyss når vi dro. Jeg måtte rive Mette med meg. Selv om omgivelsene bærer preg av mye fattigdom, skolen inneholder fukt og veggene flasser er det fint å kun møte store smil. De virker lykkelig.
Utbedringer
Når det regner står første etg. under vann, derfor er det mye fukt i disse rommene hvor barnehagen holder til. Det kan by på utfordringer men det er et behov for å gjøre noe med dette. Toalettene trenger også utbedringer. Ellers er det et evigvarende vedlikehold. Father Christian som vi er sammen med på et av bildene under, er en av Dakars ildsjeler. Han jobber med gatebarn, får de bort fra gaten og inn i skolen. Fordi skolene koster penger og familiene er fattige blir barna sendt på gaten og ikke på skolen. Målet hans er å få de til å se verdien av utdannelse. Han møtte oss og kjørte oss til skolen og vi fikk godt innblikk i hans arbeid. En liten sum vil også gå til å støtte han i hans arbeid.
