Idag følte jeg at jeg hadde god kontroll, det gikk ikke så fort i det steinete terrenget. Men plutselig drar forhjulet til siden, og jeg flyr rett frem. Jeg vet ikke hva som skjedde. Det er da det er skummelt, man har ingen kontroll over situasjonen, og man kjenner litt på fryktet i noen sekunder. Det er andre gang på få dager at jeg har flydd 3 meter foran sykkelen, jeg har nok ikke helt flyten i år. Halvparten av feltet har kræsjet idag, Gev Sella som leder løpet har kræsjet opptil flere ganger. Ikke at det hjelper. Det ble fjerdeplass på meg idag, i sammendraget ligger jeg fremdeles på god nummer tre.
Det positive er at sykkelen er i bedre stand enn sist, armen er derimot hoven men forhåpentligvis ikke brukket. Jeg er usikker på om jeg vil ta rønken , det er bedre å ikke vite. Målet nå er å komme i mål, uten å kræsje. Kjøre gjør jeg i morgen uansett.
Nå har jeg fått godfølelsen, jeg er der hvor jeg skal være. Sykkelen er bra og alt stemmer. Det var en lang fartsetappe idag, 443 km, så det har vært en hard dag, men jeg er godt fornøyd med 2.plass. Han foran meg er 18 år og kjører fort! Det skal egentlig ikke gå an, det finnes sjeldent talenter innenfor denne sporten. Men Gev Sella fra Israel er helt rå. Han har nesten ikke kjørt rally tidligere, men han kjører og navigerer prikkfritt. Det er ingen her som skjønner noen ting. Så nå føler jeg meg gammel, jeg er 30 år eldre enn han!
Det er noen svært gode førere i felte foran her, de kjører veldig fort. Det er et helt annet nivå her i år. Men nå går det så bra som det kan med meg, jeg får ikke gjort noe med de andre. Det er en mulighet for at noen kjører over evne, det vil i så fall vise seg utover i løpet. Jeg gir iallfall gass og nyter reisen.
Nå sitter jeg her midt ute i ørkenen og venter på servicebiler, og ikke minst mat, jeg er kjempesulten!
Idag kræsjet jeg etter 4 mil. Mens jeg fløy i luften husker jeg at jeg så ned mot bakken for å se hvor jeg skulle lande. Der var det myk sand og da ble jeg glad. Jeg husker at jeg tenkte at dette skulle gå bra. Jeg landet, kjente etter. Det var svært oppløftende, men så så jeg sykkelen. Hele sykkelstyre var bøyd nedover og fremover, så jeg måtte frem med verktøyet. Det ble lange mil på sykkelen idag. Null forbrems og med styret vendt nedover, men det var flaks jeg kom i mål. Hendene mine har hatt bedre dager.
Ting stemte ikke helt med sykkelen idag, bakdemperen fungerer ikke som den skal. Den blir definitivt byttet ut!
Jeg er rimelig skuffet over dagen igår. Jeg er rusten og sykkelen føltes tung. Ikke at det kommer som noen stor overraskelse, jeg var jo forberedt på det. Jeg har ikke sittet på rally sykkelen siden løpet i fjor. Men det er allikevel en kjip følelse. Terrenget var kjedelig, små “drittveier” og masse grus.
Jeg startet først og det er alltid utfordrende siden jeg må brøyte vei for de andre, da går det ikke fult så fort..men når det ikke går fort generelt så havner man bak. Navigeringen er jeg veldig fornøyd med. Men, jeg holdt meg til planen om å ta det med ro, det klarte jeg. Nå må jeg bare bli kvitt rusten i kroppen, så kan jeg gasse på litt mer. Gutta foran kjører fort så det er en mulighet for at jeg lar meg rive med, ikke at det er lurt, men vi får se.
Gruer meg litt til dagens etappe, men drømmen om sanddyner, stor fart og en mulig sandstorm ligger der fremme og det hjelper på motivasjonen. Idag starter jeg som nummer tre, og før start ligger jeg 2.15 bak.. det er bare en ting å gjøre.
I dag har vi kjørt 40 mil på vei fra Monaco til Sete som ikke er så langt fra grensa til Spania. Nå er jeg på båten som tar oss til Nador i Marokko. Vi er fremme mandag morgen, og da er det rett på første fartsetappe kl 08. Sykkelen virker veldig bra og jeg gleder meg, samtidig er spenningen høy. Får jeg unna dag en og rytmen setter seg i kroppen, så blir det bare gøy. Godt nytt år til alle dere som følger med. Jeg skal feire dobbelt, for kl 12 stiller vi klokka en time bakover til Marokkansk tid.
Nå er jeg endelig ferdig sjekket inn, utrolig deilig for det har vært en hektisk dag. Det er noe jeg alltid gruer meg til i forkant, der har jeg fått “harahjerte” mer enn en gang. Alle papirer, betalinger, innstrumenter, linsens, visum og mye som man har forberedt i lang tid. Er det en ting som ikke er i orden, har det hendt at noen ikke får starte og da er pengene er borte. Men i dag gikk det fint nok engang. Etter papirgreiene så gikk de over sykkelen. Innstrumenter, antenner, sikkerhetsutstyr og mye annet. Så måtte sykkelen i noe som heter parc ferme. Der står den nå i en bevoktet innhegning i sentrum av Monaco frem til fredag kl 12. Da starter vi på en transport 40 mil til en båt som tar oss over til Marokko. Teamet fungerer og jeg slapper, så alt er på topp.
Da er det bare å samle kreftene, for nå gleder jeg meg stort til å komme igang, det kribler litt i kroppen. Tar meg litt tid og nyter flotte Monaco by night.. og så skal jeg sette på en cowboy film.
Nå er jeg på plass i byen Menton som ligger vegg i vegg med Monaco. Løp ut døra og til venstre for å trene og etter 400 meter var jeg i Italia, følte jeg hadde løpt skikkelig langt. På nyttårsaften går starten på Africa race, fra Monaco..så nå drar det seg til.
Uansett hvor mye jeg forbereder meg så er det umulig å vite de uforutsette tingene som alltid dukker opp. Så i dag var det i gang igjen. Det har seg slik at det kom en melding fra KTM, som jeg kjører. En del på kammen som er på toppen av sylinderen er det en produksjonsfeil på den. Perfekt timing tenkte jeg! Heldigvis har jeg en teamsjef og mekaniker som heter Vladimir Kusnier som har pepra KTM med telefoner i hele dag, det har hjulpet. I morgen henter en på teamet deler i Østrike, og det ser ut til å løse seg. Lastebil og en lettere servicebil med sykkelen kommer i morgen tidlig så jeg gleder meg.
Jeg er så glad for at Mette har pyntet til jul og fikset de små koselige tingene. Der jeg har null kontroll har hun full kontroll. Hun er for lengst ferdig med julegavene fordi hun hater stress, mens jeg derimot syns det er koseligere å handle i jula og venter lengst mulig før jeg drar frem kortet. Jeg liker jo litt stress, for til mer stress desto deiligere er det å sette seg ned foran julematen og roe helt ned. Jeg liker slike kontraster. Det er det samme med rally. Det er masse stress gjennom hele året, særlig rett før start. Når rallyet starter trenger jeg bare fokusere på å kjøre, og det er da jeg slapper av mest.
Akkurat nå er jeg inne i “rallybobla”, og for tiden går jeg gjennom sjekklisten som sitter fastklistret inne i hodet mitt. Den lista inneholder 200 punkter. Jeg føler at jeg har kontroll og har alt på plass, men jeg stoler ikke på at jeg har det, så det blir dobbeltkontroll og trippelkontroll i noen dager fremover.
For aller første gang er jeg ikke teamsjef i år, jeg har leid meg inn på teamet til Vladimir Kusnier. Det er spennende og nytt, vi er mange på teamet, seks sjåfører og fire mekanikere. Jeg har egen mekaniker og det trenger jeg, for jeg kan være ganske krevende. Jeg liker å ha oversikt og kontroll. Jeg tar ikke et ja for et ja. Jeg vil gjerne gå grundigere igjennom, dobbeltsjekke, gå over. Ikke tro men vite. Jeg er nok litt slitsom. Men jeg gidder ikke stå fast i ørkenen mutters alene på grunn av en bagatell som har blitt oversett eller som ikke har blitt sjekket ordentlig. Så da får jeg bare være krevende tenker jeg. Vladimir kjenner meg, han har vært mekaniker for meg flere ganger tidligere. Vi diskuterer hardt men er gode venner.
Africa Race starter 31. desember i Monacco med trandsportetappe. Første fartsetappe er 2. januar i Marocco. Det er til sammen 12 etapper og 700mil. Følg africarace.com
Jeg er stolt over å ha en sponsor som har blitt kåret til Norges beste arbeidsplass. De har stått bak meg i tynt og tykt, og de støttet selvfølgelig skoleprosjektet i Afrika med stor begeistring. Jeg har aldri vært ansatt noe sted i hele mitt liv, aldri hatt en “orntlig” jobb og aldri hatt en fast arbeidsplass. Men jeg skjønner at betydningen av laget er like viktig på en arbeidsplass som i idretten, dette er veldig tydelig i Relekta-familien. De dyrker enere og har fokus på mål og arbeidsoppgaver. Dette er utrolig inspirerende å se. For de er enere, de får det til! Min arbeidsplass er rundt omkring. Jeg elsker å ha mange jern i ilden, og jeg elsker det jeg gjør, selv om det er uforutsigbart. Jeg hater å sitte i ro, være for lenge på ett sted, for meg er dette perfekt. Man må finne sin greie med livet, finne ut hva man ønsker å oppnå og få ut av det. Det handler om å tørre å satse og å følge drømmen. Å trene og kjøre sykkel er moro, men det krever også mye arbeid for å få hjulene til å gå rundt. Det er ikke billig å leke seg på to hjul, det vet de fleste. Heldigvis elsker jeg å fortelle historier og deler uhemmet av de når jeg holder foredrag. Man kan dra mange paralleller mellom idrett og arbeidsliv. Å prate holder liv i drømmen.
