I morgen starter første fartsetappe og jeg gleder meg. Noen av mine sponsorer har bestemt seg for å gi penger til skoleprosjektet i Dakar for hver etappe jeg vinner. Er nok litt rusten i kroppen og har ikke trent optimalt frem mot dette, men navigeringen er jeg fremdeles god på og det er viktig her nede, så da gjenstår det bare å gi gass. Jeg har allerede samlet inn over 5000 euro til prosjektet noe som er helt fantatisk. Nå gleder jeg meg bare til å møte barna i Dakar.
Her kommer litt bilder fra overfarten fra Monaco til Marokko.
Nå er innsamlingen til barneskolen i Dakar i full gang og pengene ruller inn, det er helt fantastisk. Passerte femtitusen her om dagen og det skal bli så godt og få gi disse pengene til skolen. Jeg skal kjøre Afrika Race som jeg vant i år men målet er å kjøre inn mest mulig penger og ikke å vinne, jeg har jo lagt opp så forventningene mine er små. Derfor har jeg utfordret sponsorene mine til å bidra med 500,- kroner for hver etappe jeg eventuelt vinner. Jeg er riktignok litt rusten, for mitt forrige rally var i januar. Navigeringen sitter som før og da er det mulig, håper jeg da.
Møter barna fra skolen som pengene går til ved målgang og dagen etter skal jeg besøke skolen. Jeg får gåsehud bare ved tanken på å hva alle disse pengene som dere alle har bidratt med, kan hjelpe de. Pengene vil gå til kjøp av diverse utstyr på skolen, og dette styres av Fabrizio Meoni Foundation. Alle pengene som kommer inn på kontoen går direkte til barneskolen.
Det har vært en drøm siden 2002 å gi noe til et prosjekt i Afrika, helst i Dakar som jeg har et forhold til gjennom rally. Derfor er det utrolig godt å gi til denne skolen som ble startet av en venn av meg som het Fabrizio Meoni som døde i Dakar i 2005. Starten på Afrika Race er i Monaco 27 desember og målgang er i Dakar 10 januar.
Nå som jeg har lagt opp har jeg hatt tid til å tenke og drømme, dukket det plutselig opp en gammel drøm i hodet mitt. Det hender jo. Helt siden mitt første møte med Afrika i Paris-Dakar i 2002, har jeg hatt et ønske om å gi noe til barna der nede. Jeg har prøvd litt i det små, med å gi ut småting jeg har hatt i bilen, men det har kun bidratt til sloss kamper.
Min venn Meoni Fabrizio startet i 2003 et skoleprosjekt i Dakar, men dessverre omkom han i Dakar rallyet allerede i 2005. Det han og fanklubben har klart der nede er en stor inspirasjon for meg. Å starte et eget prosjekt der nede har vært så fjernt fra hva jeg har trodd skulle være mulig. Når jeg i januar kom i mål i Dakar, stod alle barna der og heiet meg frem med store smil om munnen. Det var en fantastisk opplevelse og drømmen fikk bein å gå på. Drømmen har nå blitt virkelig, og jeg er godt i gang med å oppfylle den. Fabrizios fanklubb har holdt prosjektet gående, en skole har blitt til to. Det blir styrt fra Italia og heter Fondazione Fabrizio Meoni. Jeg besøkte skolen og barna under året løp, og bestemte meg der og da. Det er til dette prosjektet jeg ønsker å gi mitt og ditt bidrag.
Jeg samler nå inn penger til skolen i Dakar. Jeg kjører Afrika Race som går fra Monacco til Dakar i januar. Løpet er et veledighetsløp hvor ALLE pengene som kommer inn går til skoleprosjektet. Jeg gleder meg til å møte barna og besøke skolen der nede. Jeg håper du vil gi et bidrag og hjelpe meg å samle inn penger til skolen i Afrika.
Etter å ha brukt en hel dag på reisen, er jeg endelig tilbake i Merzouga i Marokko. Det er utrolig deilig å være her nede uten å føle på spenning og nervøsitet. Det er så utrolig fint her nede, jeg har aldri sett det tidligere. Jeg skal være her i en uke og trene Francisco Arredondo, min gode venn fra Guatemala. Det er på tide å lære han å navigere, han skal kjøre Rally Dakar i år også, med meg på sidelinjen.
Idag har jeg benyttet anledningen til å kjøre fritt i sandynene, det er flere nordmenn her nede så vi dro ut på tur sammen. Etter seks timer ut i ørkenen så kræsjet han ene stygt og ødela noe i skulderen. Det var ingen dekning i området så vi måtte sette han igjen i en liten landsby for å finne dekning en time unna. Nå i kveld blir han trandsportert i bil til nærmeste sykehus, men det er seks timer til nærmeste hovedvei så han har en lang natt foran seg.
Turen handler også litt om å få samlet trådene og forberede et veledighets prosjekt i Afrika (Dakar). I løpet av fjorten dager bør jeg ha alt klart. Jeg vil fortelle mer om dette prosjektet når jeg har fått ting på plass.
I helgen var det klubbmesterskap på Kongsberg. En times kjøring over vanskelige hinder, i skogen og på jordet. En time er i minste laget for meg, så jeg kom litt bakpå i sterk konkurranse med Beckern og Kjørstad. Selv om jeg hentet inn tid på slutten holdt det ikke. Men, det var utrolig god stemning på gården, mye publikum og fint vær og god trening for meg. Utrolig hyggelig å være i klubbmijøet på Kongsberg igjen.
Da ble det NM-sølv på meg i helgen på Bjørkelangen, gullvinner “Knerten” Gundersen var det lite å gjøre med. Selv om 2.plasser ikke er noe jeg samler på må jeg være fornøyd med egen innsats. Jeg gjorde ingen feil og kjørte bedre på denne type løype enn tidligere, og selv om det var et lite stykke frem så holdt jeg trykket oppe og jaget. Det er viktig å holde press gjennom hele etappen, du vet aldri hva som kan skje der fremme, og om noe skjer så er det viktig å være i riktig posisjon til å kunne gjøre et fremrykk.
Jeg har vært å besøkt Norsk vegmuseum på Lillehammer http://www.vegvesen.no/Om+Statens+vegvesen/Om+organisasjonen/Norsk+vegmuseum/Utstillinger, merker at tiden går fort når man kan se seg selv på museum. Sykkelen som jeg ble verdensmester på i 2004 står på utstillingen Racing, allerede nå ser den ut som en vetransykkel for meg. Utviklingen har gått rask fremover, nye KTM sykler ser ut som romskip i forhold til denne. På museumet er det masse fint å se. Norsk motorsporthistorie både på to og fire hjul, hundre år tilbake i tid. Hadde ikke trodd det skulle være så stort og så godt gjennomført, så det er absolutt verd turen innom.
Jeg har hatt en hyggelig dag på Byporten idag. Stått på stand, solgt effekter og møtt masse mennesker. Jeg møtte blant annet mange narkomane. En fortalte meg at den værste perioden var julen. Han jeg pratet med hadde vært rusfri i fem år, men nå i julen som var sprakk han. Nå gikk alle pengene fra nav til narkotika og han var konstant sulten. Jeg gav han derfor penger til mat, og bad han gå på Mac Donalds. En stund etter kom han tilbake med burger og cola, og spiste den hos meg, vi ble kompiser. Han hadde gått på skole på Spydeberg med Henning og Petter Solberg, og var veldig stolt av det. Et annet par fikk en bok av meg som de lovte å lese sammen på sengen, hun har fulgt meg over mange år og visste alt om løpene mine.
Det er så lett å dømme mennesker, men narkomane er akkurat som alle andre. De har drømmer og folk de ser opp til også. Jeg føler at jeg skjønner hvor håpløst det er for de narkomane. Det er ikke så lett når de av dem som ønsker det, og har bestemt seg for å ta tak i ting for å bli nøkter, når de blir møtt med en lang prosess av byråkrati. Fordi behandlingstiden på å få metadon er alt for lang, de sier også at de blir urettferdig behandlet av nav, og de blir sett på som en dårlig ressurs i samfunnet.
Men, det som fungerer er =Oslo. For jeg møtte en som hadde vært rusfri i ti år, og bladet var redningen hans.
