Etter å ha brukt en hel dag på reisen, er jeg endelig tilbake i Merzouga i Marokko. Det er utrolig deilig å være her nede uten å føle på spenning og nervøsitet. Det er så utrolig fint her nede, jeg har aldri sett det tidligere. Jeg skal være her i en uke og trene Francisco Arredondo, min gode venn fra Guatemala. Det er på tide å lære han å navigere, han skal kjøre Rally Dakar i år også, med meg på sidelinjen.
Idag har jeg benyttet anledningen til å kjøre fritt i sandynene, det er flere nordmenn her nede så vi dro ut på tur sammen. Etter seks timer ut i ørkenen så kræsjet han ene stygt og ødela noe i skulderen. Det var ingen dekning i området så vi måtte sette han igjen i en liten landsby for å finne dekning en time unna. Nå i kveld blir han trandsportert i bil til nærmeste sykehus, men det er seks timer til nærmeste hovedvei så han har en lang natt foran seg.
Turen handler også litt om å få samlet trådene og forberede et veledighets prosjekt i Afrika (Dakar). I løpet av fjorten dager bør jeg ha alt klart. Jeg vil fortelle mer om dette prosjektet når jeg har fått ting på plass.
I helgen var det klubbmesterskap på Kongsberg. En times kjøring over vanskelige hinder, i skogen og på jordet. En time er i minste laget for meg, så jeg kom litt bakpå i sterk konkurranse med Beckern og Kjørstad. Selv om jeg hentet inn tid på slutten holdt det ikke. Men, det var utrolig god stemning på gården, mye publikum og fint vær og god trening for meg. Utrolig hyggelig å være i klubbmijøet på Kongsberg igjen.
Da ble det NM-sølv på meg i helgen på Bjørkelangen, gullvinner “Knerten” Gundersen var det lite å gjøre med. Selv om 2.plasser ikke er noe jeg samler på må jeg være fornøyd med egen innsats. Jeg gjorde ingen feil og kjørte bedre på denne type løype enn tidligere, og selv om det var et lite stykke frem så holdt jeg trykket oppe og jaget. Det er viktig å holde press gjennom hele etappen, du vet aldri hva som kan skje der fremme, og om noe skjer så er det viktig å være i riktig posisjon til å kunne gjøre et fremrykk.
Jeg har vært å besøkt Norsk vegmuseum på Lillehammer http://www.vegvesen.no/Om+Statens+vegvesen/Om+organisasjonen/Norsk+vegmuseum/Utstillinger, merker at tiden går fort når man kan se seg selv på museum. Sykkelen som jeg ble verdensmester på i 2004 står på utstillingen Racing, allerede nå ser den ut som en vetransykkel for meg. Utviklingen har gått rask fremover, nye KTM sykler ser ut som romskip i forhold til denne. På museumet er det masse fint å se. Norsk motorsporthistorie både på to og fire hjul, hundre år tilbake i tid. Hadde ikke trodd det skulle være så stort og så godt gjennomført, så det er absolutt verd turen innom.
Jeg har hatt en hyggelig dag på Byporten idag. Stått på stand, solgt effekter og møtt masse mennesker. Jeg møtte blant annet mange narkomane. En fortalte meg at den værste perioden var julen. Han jeg pratet med hadde vært rusfri i fem år, men nå i julen som var sprakk han. Nå gikk alle pengene fra nav til narkotika og han var konstant sulten. Jeg gav han derfor penger til mat, og bad han gå på Mac Donalds. En stund etter kom han tilbake med burger og cola, og spiste den hos meg, vi ble kompiser. Han hadde gått på skole på Spydeberg med Henning og Petter Solberg, og var veldig stolt av det. Et annet par fikk en bok av meg som de lovte å lese sammen på sengen, hun har fulgt meg over mange år og visste alt om løpene mine.
Det er så lett å dømme mennesker, men narkomane er akkurat som alle andre. De har drømmer og folk de ser opp til også. Jeg føler at jeg skjønner hvor håpløst det er for de narkomane. Det er ikke så lett når de av dem som ønsker det, og har bestemt seg for å ta tak i ting for å bli nøkter, når de blir møtt med en lang prosess av byråkrati. Fordi behandlingstiden på å få metadon er alt for lang, de sier også at de blir urettferdig behandlet av nav, og de blir sett på som en dårlig ressurs i samfunnet.
Men, det som fungerer er =Oslo. For jeg møtte en som hadde vært rusfri i ti år, og bladet var redningen hans.
Lørdag 13. juni fra kl 12:00 til kl 17:00 finner dere meg på Byportens årlige marked midt i Oslo sentrum. Kom gjerne innom for en prat eller for å se på sykkelen min, eller kjøp Team Ullevålseter effekter.
Farlig sjarmøretappe Africa Race er ferdig, i skrivende stund er jeg like lykkelig over at det er over som mannen inni hjelmen. Pål Anders forteller om en skremmende siste etappe, en etappe som skulle være en lett sjarmøretappe, men som ble alt annet enn det.
Siste etappe var helt jævlig, det var folk, biler og geiter overalt og i løypa. Jeg kjørte først og måtte brøyte meg gjennom til tider. Mellom noen hus på en uoversiktlig stekning kom to sivile biler mot meg. Svært ubehagelig og skremmende, jeg skjønner ikke hva de har tenkt på. Men det gikk bra og jeg kom først i mål. Langs løypa stod det masse nordmenn med flagg, det var helt rått og veldig hyggelig. Jeg er jo ikke vant til å se norske flagg her nede. Vinner av Africa Race Opplevelsene her nede har vært helt fantastiske, akkurat slik jeg har drømt om. Det har ikke skjedd noe dramatisk, alt har gått på skinner hele tiden. Det er nesten for godt til å være sant. Det føles veldig godt å vinne, men jeg er litt utladet akkurat nå og gleder meg til å komme hjem til familien. Pål Anders er den suverene vinner av Africa Race. Akkurat nå står han øverst på pallen i Dakar. Før han legger på røret hørers massiv tromming i bakgrunnen, jeg hører nesten ikke at han sier hade før det blir stille.
NB! Førstkommende tirsdag lander Pål Anders på Gardermoen ca kl 14.00. Team Ullevålseter håper dere har anledning til å møte opp.
