Pål Anders har reist til Monaco og tilbake i Norge sitter jeg. Som kickbokser har jeg mer kompetanse på fotarbeid, slag og spark enn motor, navigering og ørkendyner. Men jeg skal gjøre mitt beste på å formidle Pål Anders sin reise til dere. Jeg har tross alt vært med på denne reisen mange ganger tidligere. Fra samme sted som nå, foran PC, med daglige oppdateringer og telefoner fra hvor enn i verden han befinner seg. Jeg sitter her med en spenning i kroppen. En spenning som pleier å slippe på dag to i løpet.
I fjor ble løpet ødelagt av dårlig bensin, og varebilen han leide plass hos stoppet før første etappe. Så Pål Anders er godt forberedt i år. Han har kjøpt ny varebil og har lastet den med alt han trenger og mer til. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Han har egen bensin med seg. Patrick som har vært ved hans siden i en årrekke er med som mekaniker og helt på tampen fikk han tak i en mann til, da den greske mekanikeren hans fikk påvist kreft og måtte avlyse. Med på Team Ullevålseter er også Arredondo, som har vært på team sammen med Pål Anders mange ganger tidligere, han kjører sitt første Africa Race. Kristian Felix Jensen er tredjemann på teamet. Han kjører egen varebil og har med egne mekanikere.
Pål Anders og Kristian Felix har vært i Marokko og trent i forkant. For selv om Pål Anders har lagt seg i selen for å kjøre et bra løp i år, er han først og fremst mentor for Felix som har som mål om å kjøre Paris Dakar i 2020.
Africa ECO Race starter 1. januar og har målgang 13. januar. 12 etapper, over 6000 mil:
Det har vært en hektisk tid frem til nå, men endelig kan jeg puste ut. Jeg liker struktur, så det har flagret med lister over hva som skal pakkes i bilen og hva som må gjøres før den blir sendt. Konsekvensene av å glemme noe på listen er ganske store, og av rutine starter jeg derfor tidlig. I den nye varebilen har Anders sveiset spesialdesignet interiør, slik at lagringsplassen bak skal bli mest mulig effektiv. Jeg måtte allikevel jobbe hardt for å få plass til alt. Kasser med reservedeler, bensin, telt, klær, tre sykler, verktøy og ikke minst dekk. Jeg har dekk til å skifte hver dag, 12 par. I år er ingenting etterlatt til tilfeldighetene, jeg har kontroll og backup.
Trist Nyhet Igår mottok jeg telefon fra min greske mekaniker. Han skulle være med som spesialist på instrumentene vi har på sykkelen. Han forteller meg at han har fått kreft. Det grøsser i meg, ordet er sterkt og jeg blir veldig lei meg på hans vegne. Om det hadde skjedd meg hadde det nok raknet helt. Han sliter selvfølgelig, det er en tøff beskjed å få og han gråt på telefonen. Han vet ingenting ennå. Alt er uvisst. Vi er vant til å reise verden rundt å gjøre det vi liker aller best. Plutselig er det bråstopp. Man må ta en pause. Livet er usikkert. Det er brutalt. Heldigvis har han en positiv kone og full støtte på hjemmebane. Han skal kjempe sitt livs tøffeste kamp. Jeg håper han reiser seg og blir frisk, at han blir med oss i 2020. Lykke til Dimitri, jeg tenker på deg.
Turen til Dakar ble kort denne gangen, jeg og Mette dro ned kun for å besøke barneskolen som jeg samler inn penger til. Jeg ville at Mette skulle møte barna og i samme slengen ville jeg sjekke om alt står bra til med skolen. Vi fikk møte alle barna og det ble et veldig koselig møte. Barna var i strålende humør, de sang og danset og vi sendte slengkyss når vi dro. Jeg måtte rive Mette med meg. Selv om omgivelsene bærer preg av mye fattigdom, skolen inneholder fukt og veggene flasser er det fint å kun møte store smil. De virker lykkelig.
Utbedringer Når det regner står første etg. under vann, derfor er det mye fukt i disse rommene hvor barnehagen holder til. Det kan by på utfordringer men det er et behov for å gjøre noe med dette. Toalettene trenger også utbedringer. Ellers er det et evigvarende vedlikehold. Father Christian som vi er sammen med på et av bildene under, er en av Dakars ildsjeler. Han jobber med gatebarn, får de bort fra gaten og inn i skolen. Fordi skolene koster penger og familiene er fattige blir barna sendt på gaten og ikke på skolen. Målet hans er å få de til å se verdien av utdannelse. Han møtte oss og kjørte oss til skolen og vi fikk godt innblikk i hans arbeid. En liten sum vil også gå til å støtte han i hans arbeid.
Da har jeg pakket og er klar for en kjapp tur til Dakar. Vi reiser lett, det er få dager vi skal være borte jeg og Mette, men mange inntrykk som skal fordøyes. Skolen er ivrig i å ta oss i mot, men jeg har også fått mail fra flere som vil at vi skal besøke de. Alt fra andre skoler til motorsykkel klubber. Det er hyggelig, jeg håper vi får nok tid.
Legger ved bilder av området skolen ligger i.
Vil du gi bidrag til skolen? Sett gjerne inn en liten sum på kontonummer: 6079.56.72926. Jeg tar ingenting av disse pengene selv, alt går til skolen!
I November tar jeg med kona til Afrika. Der skal vi besøke barneskolen i Dakar. Det blir fint å vise henne stedet som bestyr så mye for meg. Hun er jo veldig involvert i prosjektet men har aldri møtt barna eller vært på skolen. Jeg gleder meg. Vi gleder oss.
I romjulen drar jeg nok en gang fra familien. Jeg reiser for å delta på Afrika Race, Ørkenrallyet. Samtidlig samler jeg inn penger til skolen.
Jeg tenkte derfor at det var på sin plass å vise litt bilder fra skolen. Hvordan mitt første møte var og hvordan det ser ut idag, takket være alle dere som har bidratt med midler til prosjektet.
Jeg er på plass i Marokko sammen med Felix, hvor vi trener mot ett nytt Africa Race. Vi bor på det billigste hotellet her nede og det er ikke mye luksus skal jeg si dere. Vi bruker uansett mesteparten av tiden i sanddynene og på trening. Det er lange dager, og vi sover derfor godt i det lille rommet med jordvegger, som de kaller et hotellrom. Det er jo luksus om man sammenligner med rally hvor vi ligger i telt.
På 40-, 50- og 60-tallet ble det kjørt lastebillass med folk fra byen opp for å hoppe i bakken på Ullevålseter. Det var mye liv og røre der på kveldene. Hoppbakken har ligge brakk i mange år, men i fjor gravde jeg frem bakken igjen og arrangerte hopprenn. Det var utrolig morsomt. Folk hadde virkelig lagt seg i selen og stilte opp med retro klær og utstyr. Det ble hoppet med gamle og nye hoppski, twintip ski og slalomski. Noen kom baklengs ned, andre falt halvveis. Nå gleder jeg meg til å se hva folk finner på i år. Det på tide å lage et litt hopp-show igjen.
Lørdag 17. februar klokken 11 er det bare å møte opp på tunet på Ullevålseter. Kommunen er ikke så glad i biler i marka så jeg anbefaler alle til å gå opp, enten på beina eller på langrennski. Jeg henter de skiene dere skal hoppe med klokken 10 på Sognsvann!
Det blir DJ, mat og drikke i teltet, premier og et uhøytidelig hopprenn for alle som tør og vil hoppe. Jeg utfordrer dere alle til å stille. Og, selvfølgelig stiller jeg!
Africa Race er over, men idag besøkte Team Ullevålseter et prosjekt som er langt viktigere. For mange år siden startet den tidligere rally legende Fabritzio Meoni et prosjekt i Dakar. Han bygget og pusset opp flere skoler og bidro til at byens barn fikk et bedre skoletilbud og en bedre hverdag. Han døde dessverre i et rally for mange år siden, og siden den gang har fanklubben hans drevet prosjektet videre.
Jeg har alltid hatt en drøm om å gjøre noe av det samme, og alltid følt en sterk tilknytning til Dakar. Jeg har hatt et ønske om å gi tilbake. I 2015 kom jeg i kontakt med Fabritzio Meoni Foundation og Julia Schrenk. Siden den gang har jeg drevet dette prosjektet videre i samarbeid med FMF og Julia. Takket være alle bidragsytere og sponsorer har det kommet inn hundrevis av tusen. Skolen har blitt pusset opp betraktelig. Den har fått nye tak, rekkverk, blitt malt og barna har fått leker, bøker, skrivesaker og stoler. Det gjenstår ennå mye utarbeidelser. Men det blir gjort gradvis. Vi igangsetter nye oppgraderinger av skolen etterhvert som de blir gjennomført. Jeg vil påpeke at ALLE pengene som kommer inn til skoleprosjektet går direkte til dette arbeidet.
Idag tok jeg med meg gutta til skolen. Det var stort, som det er hvert år. Vi ble møtt av glade barn og en fest dekorert skole. Jeg må si det er like rørende hvert år, de er så takknemlig. En dag skal jeg ta med meg mine egne barn ned hit.
Støvet har lagt seg og Africa Race er over for denne gang. Det vil bli stående som en skygge i Pål Anders minne ganske lenge. Problemene med den splitter nye sykkelen satte en demper for et ørkeneventyr denne gang. Så kan vi synse og mene mye om årsaken. Om vann i bensinen og et urovekkende mange etappebrudd for så mange andre i løpet også. Men det som ligger i fortiden får vi ikke gjort noe med. Nå kan vi og Pål Anders bare glede oss over Felix og Marius sine prestasjoner. De er fremragende. Imponerende. 4. plassen til Felix er nesten uvirkelig og 12. plassen til Marius er også en solid prestasjon. Slitne, grå og litt eldre kropper skal nå hvile seg. Det har vært en lang reise.
Barna venter. Skolen venter. Når de trer inn i skolegården forsvinner alle trivielle problemer. Da betyr ikke et ødelagt resultat så mye lengre. De lever under vanskelige kår, og skolen har mange mangler. Pål Anders føler seg heldig som kan gi tilbake til Dakar. Det har vært drømmen i mange år. De siste tre årene har det blitt en realitet.
Pål Anders har den mest rutinerte mekanikeren. Sveitseren er kanskje en av verdens beste. Han stiller seg helt uforståelig til de utfordringene de har med Ullevålseters helt nye KTM sykkel. Idag stoppen sykkelen igjen og dermed er Pål Anders ute av løpet. Herifra må han kjøre bil inn til mål.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er oppgitt og lei og skjønner ingenting. Jeg kommer meg til Dakar, men ikke på den måte jeg hadde ønsket. Lyspunktet nå er å besøke barneskolen i Dakar, og å treffe barna. Skoleprosjektet mitt ruller heldigvis videre takket være gode bidragsytere og sponsorer. Drømmen min med å gi tilbake til Dakar lever videre.
Læreguttene hadde ingen problemer idag. Marius kjørte inn til 5. plass og Kristian Felix inn på 6. plass på dagens etappe. Det er en mesterlig prestasjon av de norske førstereis guttene.
