Da har jeg pakket og er klar for en kjapp tur til Dakar. Vi reiser lett, det er få dager vi skal være borte jeg og Mette, men mange inntrykk som skal fordøyes. Skolen er ivrig i å ta oss i mot, men jeg har også fått mail fra flere som vil at vi skal besøke de. Alt fra andre skoler til motorsykkel klubber. Det er hyggelig, jeg håper vi får nok tid.
Legger ved bilder av området skolen ligger i.
Vil du gi bidrag til skolen?
Sett gjerne inn en liten sum på kontonummer: 6079.56.72926. Jeg tar ingenting av disse pengene selv, alt går til skolen!
I November tar jeg med kona til Afrika. Der skal vi besøke barneskolen i Dakar. Det blir fint å vise henne stedet som bestyr så mye for meg. Hun er jo veldig involvert i prosjektet men har aldri møtt barna eller vært på skolen. Jeg gleder meg. Vi gleder oss.
I romjulen drar jeg nok en gang fra familien. Jeg reiser for å delta på Afrika Race, Ørkenrallyet. Samtidlig samler jeg inn penger til skolen.
Jeg tenkte derfor at det var på sin plass å vise litt bilder fra skolen. Hvordan mitt første møte var og hvordan det ser ut idag, takket være alle dere som har bidratt med midler til prosjektet.
Jeg er på plass i Marokko sammen med Felix, hvor vi trener mot ett nytt Africa Race. Vi bor på det billigste hotellet her nede og det er ikke mye luksus skal jeg si dere. Vi bruker uansett mesteparten av tiden i sanddynene og på trening. Det er lange dager, og vi sover derfor godt i det lille rommet med jordvegger, som de kaller et hotellrom. Det er jo luksus om man sammenligner med rally hvor vi ligger i telt.
På 40-, 50- og 60-tallet ble det kjørt lastebillass med folk fra byen opp for å hoppe i bakken på Ullevålseter. Det var mye liv og røre der på kveldene. Hoppbakken har ligge brakk i mange år, men i fjor gravde jeg frem bakken igjen og arrangerte hopprenn. Det var utrolig morsomt. Folk hadde virkelig lagt seg i selen og stilte opp med retro klær og utstyr. Det ble hoppet med gamle og nye hoppski, twintip ski og slalomski. Noen kom baklengs ned, andre falt halvveis. Nå gleder jeg meg til å se hva folk finner på i år. Det på tide å lage et litt hopp-show igjen.
Lørdag 17. februar klokken 11 er det bare å møte opp på tunet på Ullevålseter. Kommunen er ikke så glad i biler i marka så jeg anbefaler alle til å gå opp, enten på beina eller på langrennski. Jeg henter de skiene dere skal hoppe med klokken 10 på Sognsvann!
Det blir DJ, mat og drikke i teltet, premier og et uhøytidelig hopprenn for alle som tør og vil hoppe. Jeg utfordrer dere alle til å stille. Og, selvfølgelig stiller jeg!
Africa Race er over, men idag besøkte Team Ullevålseter et prosjekt som er langt viktigere.
For mange år siden startet den tidligere rally legende Fabritzio Meoni et prosjekt i Dakar. Han bygget og pusset opp flere skoler og bidro til at byens barn fikk et bedre skoletilbud og en bedre hverdag. Han døde dessverre i et rally for mange år siden, og siden den gang har fanklubben hans drevet prosjektet videre.
Jeg har alltid hatt en drøm om å gjøre noe av det samme, og alltid følt en sterk tilknytning til Dakar. Jeg har hatt et ønske om å gi tilbake. I 2015 kom jeg i kontakt med Fabritzio Meoni Foundation og Julia Schrenk. Siden den gang har jeg drevet dette prosjektet videre i samarbeid med FMF og Julia. Takket være alle bidragsytere og sponsorer har det kommet inn hundrevis av tusen. Skolen har blitt pusset opp betraktelig. Den har fått nye tak, rekkverk, blitt malt og barna har fått leker, bøker, skrivesaker og stoler. Det gjenstår ennå mye utarbeidelser. Men det blir gjort gradvis. Vi igangsetter nye oppgraderinger av skolen etterhvert som de blir gjennomført. Jeg vil påpeke at ALLE pengene som kommer inn til skoleprosjektet går direkte til dette arbeidet.
Idag tok jeg med meg gutta til skolen. Det var stort, som det er hvert år. Vi ble møtt av glade barn og en fest dekorert skole. Jeg må si det er like rørende hvert år, de er så takknemlig. En dag skal jeg ta med meg mine egne barn ned hit.
Støvet har lagt seg og Africa Race er over for denne gang. Det vil bli stående som en skygge i Pål Anders minne ganske lenge. Problemene med den splitter nye sykkelen satte en demper for et ørkeneventyr denne gang. Så kan vi synse og mene mye om årsaken. Om vann i bensinen og et urovekkende mange etappebrudd for så mange andre i løpet også. Men det som ligger i fortiden får vi ikke gjort noe med. Nå kan vi og Pål Anders bare glede oss over Felix og Marius sine prestasjoner. De er fremragende. Imponerende. 4. plassen til Felix er nesten uvirkelig og 12. plassen til Marius er også en solid prestasjon.
Slitne, grå og litt eldre kropper skal nå hvile seg. Det har vært en lang reise.
Barna venter. Skolen venter. Når de trer inn i skolegården forsvinner alle trivielle problemer. Da betyr ikke et ødelagt resultat så mye lengre. De lever under vanskelige kår, og skolen har mange mangler. Pål Anders føler seg heldig som kan gi tilbake til Dakar. Det har vært drømmen i mange år. De siste tre årene har det blitt en realitet.
Pål Anders har den mest rutinerte mekanikeren. Sveitseren er kanskje en av verdens beste. Han stiller seg helt uforståelig til de utfordringene de har med Ullevålseters helt nye KTM sykkel. Idag stoppen sykkelen igjen og dermed er Pål Anders ute av løpet. Herifra må han kjøre bil inn til mål.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er oppgitt og lei og skjønner ingenting. Jeg kommer meg til Dakar, men ikke på den måte jeg hadde ønsket. Lyspunktet nå er å besøke barneskolen i Dakar, og å treffe barna. Skoleprosjektet mitt ruller heldigvis videre takket være gode bidragsytere og sponsorer. Drømmen min med å gi tilbake til Dakar lever videre.
Læreguttene hadde ingen problemer idag. Marius kjørte inn til 5. plass og Kristian Felix inn på 6. plass på dagens etappe. Det er en mesterlig prestasjon av de norske førstereis guttene.
Pål Anders problemer er rettet på og idag var han tilbake på sykkelen. Det gikk raskt i de vanskelige sanddynene. Selv om alt håp er ute for Pål Anders, fortsetter han veien mot Dakar.
Etappen inneholdt alt det han er best på; myke, lange og lunefulle sanddyner. Utfordringen i sanden kunne ha skapt problemer for gutta. For selv om sanden var myk var kantene harde, de var vanskelig både å se og å komme over. Det var også noen mil med “sandjungel”; Myke linjer og vanskelig å komme over, nettopp fordi de er så myke. I denne type terreng er det lett å ødelegge motoren. Men ingen av gutta hadde problemer på denne lange og lunefulle ferden gjennom ørkenlandskapet.
Pål Anders vant etappen med over 13 minutter på Simone Agazzi. Luis Miguel Oliveira kom inn på tredjeplass. Sammenlagtsleder Paolo Ceci kom inn hele 18:26 bak nordmannen. Marius kjørte inn til en imponerende 5. plass og Felix inn på plassen bak. Felix kjørte inn 27 minutter på Jonathan Blackburn som ligger på 5. plass sammenlagt. Nå jakter Felix videre, han drømmer om en 5. plass ved målgang i Dakar.
– Det var deilig med en bra dag! Oppi alle disse tekniske problemene er det en trøst at kjøringen sitter. Jeg er også kjempestolt av gutta, de kjørte bra og lærer raskt. Det var ingen enkel etappe idag, men de klarte seg strålende!
Pål Anders ringer fra satellittelefonen, det er litt for tidlige på dagen ennå til å ringe hjem.
Han har fått mekaniske problemer med sykkelen. Igjen! Han måtte snu og dra tilbake. Det er de samme problemene som sist.
De trodde de hadde fått fikset problemet da de skiftet bensinpumpen. Det gikk kjempebra i to etapper. En etappeseier og en tredjeplass. Men problemet sitter et annet sted. Det pompes ugjevnt med bensin ut. De leter etter feil. Det er komplisert.
Pål Anders er i en helt ny situasjon, aldri har mekaniske problemer stoppet han i å kjøre et rally. Han står alene, får ikke kjøre.
Pål Anders er fast bestemt på å fortsette veien til Dakar. Når alt håp om seier er ute går tankene på det som venter han i Dakar. Skoleprosjektet og barna som han jobber for, det ruller videre. Barna venter på han.
Det er grytidlig og fremdeles natt i Dakhla når de norske gutta setter seg på sykkelen og kjører avsted. Mens solen gradvis stiger, nærmer de seg grensen mellom Marokko og Mauritania. Sjette etappe starter i Mauritania og de må gjennom tollen, ingen vet hvor lang tid dette vil ta. Pål Anders forbereder seg på å være tålmodig. I Mauritania vil de møte en massiv forandring i naturen, mye sand og ingen veier. Men, aller først må de komme seg over grensen.
Pål Anders startet først. Han skal bane vei for alle de andre. Å kjøre for raskt her som førstemann er risikabelt, det er langt lettere for de bak, som kan ha høyere fart. Det er lett å følge sporene etter førstemann, lettere å lese terrenget.
Pål Anders ligger først i 16 mil før han blir tatt igjen av Ceci og Oliveira. Han har ventet på de. De veksler på å ligge først. Men det er Oliveira som tilslutt kjører først over målstreken. Pål Anders ender på tredjeplass 4 minutter bak. Ceci kommer inn som andremann.
– Jeg vil prøve å komme opp på topp 10. Jeg må ha et mål ellers blir jeg umotivert.
Marius har en god dag på sykkelen og kjører inn til sjetteplass på etappen, mens Kristian Felix blir nummer 11. Kristian Felix har nok engang fått en flyvetur over sykkelen, heldigvis har han landet uten store skader. Eksospotte og rør har tatt stor skade, men ikke mer enn at han kommer seg i mål. Han er den beste av de norske i sammendraget på en 10. plass. Pål Anders har klatret til 17. plass og Marius ligger på plassen bak.
I morgen venter en maraton etappe som går over to dager. Når førerne kommer i mål etter dag en, blir syklene levert inn uten mulighet for mekanisk hjelp. Noe som kan være sårbart. Så nå gjelder det mer enn noen gang å holde seg på sykkelen.
