Dagen før dagen

Endelig er ventetiden over, i morgen venter en butalt omstilling. Da går jeg inn i racing modus. Fremover blir det lite søvn, perioder med lite mat, tidlig opp, kulde, ekstrem varme, sliten kropp.. og det er en ekstra stor kontrast nå midt i julen, men det er kontraster jeg liker, som jeg er vant med. Min jul har som vanlig vært kort, men min fantastiske kjæreste har gjort sitt til for at jeg har fått noen fine og koselige dager med henne og barna, hun har bidratt til at jeg har sluppet unna julestresset. Ikveld nyter jeg siste dagen i sofaen.

Det som pirrer ekstra denne gangen er at jeg og teamet er så sårbar underveis. Det er ikke tilgang på ekstra reservedeler til motorsykkelen eller servicebil. De to eskene med reservedeler som jeg fikk låne av KTM fabrikken har ikke komme frem i tide, så jeg må finne andre løsninger. I Sør-Amerika har man mulighet for å stoppe på et verksted underveis, og man kan bestille deler fra Europa som man har innen noen dager. I Afrika er du overlatt til deg selv. Det å være sårbar øker spenningsnivået, man vurderer alle avgjørelser ekstra nøye. Jeg kommer nok til å være ekstra reservert underveis, kanskje spesielt i starten av løpet. Kræsjer jeg er løpet kjørt. Når man går inn i løpet er første målet å komme i mål i Dakar, men underveis justeres målet, da blir målet å komme først til Dakar. Jeg leser overalt at jeg er den i løpet som har mest erfaring, det kan lett bli en hvilepute. Det er litt farlig, for etterhvert som man leser dettte ofte nok begynner man å tro på det som står og tenke at det er lett, man slipper skuldrene litt ned, tenker mindre..jeg har vært redd for å gå i den fella. Den fella er lett å gå i. Men jeg merker nå idag at jeg ikke har gått i den fella, fordi jeg er så utrolig spent. Jeg tenker gjennom alle deltajer rundt logistikken og selve kjøringen. Ser gjennom alt flere ganger oppe i hodet mitt. Man kan ikke stå midt i Sahara og tenke at dette ordner seg, det må du faktisk ordne selv. I ørkenen er du overlatt til deg selv, du kan liksom ikke haike eller stikke innom en bensinstasjon.

I morgen flyr jeg til Frankrike og Saint-Cyprien, der blir jeg frem til mandag morgen og da er det hele igang. 

Ønsker å kjempe i toppen

Nå nærmer det seg avreise for Africa Race hvor jeg deltar for første gang. Jeg er rastløs, har lyst å komme igang. Alt er på plass, det gjenstår kun å vente, forberede seg mentalt og holde humøret oppe. Jeg har ikke hatt topp oppladning de siste ukene, jeg har ligget syk med influensa en stund, dvs jeg har vel ikke akkurat ligget stille under dyna. Men, influensaen slipper ikke helt taket, så onsdag fikk jeg time hos lege på olympiatoppen og jeg håper medisinene vil gjøre susen. Jeg har ikke tid eller ro i kroppen til å være syk. Jeg har vært syk før løp før så det påvirker meg ikke nevneverdig, er vel mer irritert over at jeg ikke orker og klarer å trene.

Africa Race starter 29. desember, starten går i Saint-Cyprien i Syd-Frankrike. Den første dagen er en ren trandsportetappe gjennom Spania (103mil). Løpet går deretter gjennom Marokko, Vest-Sahara, Mauritania, og har målgang i Dakar i Senegal 11. januar. Løpet varer i 12 dager og har en distanse på 700 mil. Det er første gangen jeg kjører dette løpet etter at jeg tok beslutningen om å avslutte Rally Dakar som går i Sør-Amerika. Jeg har alltid drømt om å få komme tilbake og kjøre i Afrika igjen. Det er en helt spesiell atmosfære der, store utfordinger i navigasjon, utfordrene terreng og ikke minst mange sandyner. Sist gang jeg kjørte i Afrika var under Rally Dakar i 2007. Nå er drømmen virkelig og derfor er motivasjonen stor. Jeg ønsker å kjempe i toppen, aller helst øverst på pallen.


Klappet og klart

Jeg har brukt lang tid på å pakke bilen for avreise til Africa Race. Ikke minst på å skaffe ekstra backupdeler tilgjengelig. KTM har i alle år vært til stede under Dakar og de har verktøy og deler til sykkelen som jeg har kunnet kjøpe underveis om nødvendig. Under Africa Race skulle de være tilstede, men jeg fant ut at de ikke kom til å dra allikevel, så da var prosessen igang for å få låne med deler og verktøy. Dette er utstyr og deler som koster ektremt mye, og som man nødvendigvis ikke trenger men som er greit å ha i tilfelle. Etter noen runder på telefonen fikk jeg en avtale med de, og mekanikeren min Patrick dro for å plukke med seg alt han ønsket. Det vi bruker på turen betaler vi for og resten leveres tilbake etter løpet. Dette er helt nødvendig, det er betryggende å ha backup og jeg hadde ikke hatt råd til å kjøpe alt dette, så jeg er glad for at jeg har et flott samarbeid med KTM.

Idag har jeg gjort siste nødvendige innkjøp, nye soveposer, telt og jeg har fått nye sett med ullundertøy fra Tufte. Min største frykt er å fryse. De fleste tenker nok ikke på kulde når det gjelder Afrika, men tro meg der kan det bli jævlig kaldt. I tillegg er det vind og mulige sandstormer. Jeg er forberedt på at alt kan skje, men fryse skal jeg ikke.
Nå er bilen pakket, og jeg venter på at min trofaste hjelper Gro skal komme å hente bilen, hun kjører bilen til Frankrike hvor Patrick tar over. Jeg føler lettelse av å sende bilen, nå er alt klart og jeg kan senke skuldrene. Jeg gleder meg enormt til å dra. Jeg har fått verdens fineste sykkel, og jeg kommer til å grine om jeg kræsjer med den, så det har jeg ikke tenkt å gjøre.

Julen har for meg i alle år vært veldig spesiell. Jeg forbinder førjulen som stress, ikke fordi jeg må kjøpe julegaver men fordi det er så mye som må ordnes i forkant av løpet. Selve julen har jeg helt andre tanker enn hva jeg får servert til middag på julaften. Kroppen og hodet forbereder seg til avreise, tankene er fokuserte. Kjæresten min tar seg av julegaver, kalendere og pynting mens jeg får ha fokuset mitt på det som skal skje, og det er jeg veldig takknemlig for. Og mens folk i de tusen hjem sitter rundt ribba sammen med familiene sine 2. juledag, så setter jeg meg på flyet, på vei til sandynene og drømmen om å lykkes.

Drømmen om sanddyner

Jeg gleder meg som en unge til møtet med sanddyner igjen. Det er 10 måneder siden jeg sist satt på rallysykkelen. Nå er det ikke lenge igjen, søndag sitter jeg på flyet til Marokko.
Det er lenge siden jeg har vært i Marokko, vi skal være i et område som ligger rett ved Sahara, det er langt fra all sivilisasjon, og det blir som å gå 1000 år tilbake i tid. Der er det fremdeles folk som bor i jordhytter, så kontrasten fra mine vante omgivelser i Oslo blir stor, og det er kræsjen mellom det nyteknologiske samfunnet og det nesten forhistoriske som trigger, det er spennende og fasinerende.

Jeg gleder meg til synet av den store Sahara ørkenen, atmosfæren den gir. Finnmarksvidda blir som et frimerke i forhold. Man føler seg veldig liten, men allikevel er det følelsen av kontroll som pirrer meg. De første årene jeg kjørte i ørken var jeg veldig spent, usikker og redd. Alt var veldig alvorlig, fordi jeg var redd for å bryte løpet, det var viktig å komme i mål hver gang. Jeg følte presset, og var redd for at om jeg ikke kom i mål ville karrieren være over. Nå har jeg fått roen, det er fortsatt spennende, men jeg er ikke redd lengre fordi tiden har gitt meg rutine, nå er jeg bare veldig sjerpet. Jeg føler meg priviligert fordi jeg har fått holdt på så lenge, for det er ingen selvfølge. Veien til løpet er mye lengre og hardere enn selve løpet. Når man setter igang en prosess til et stort løp så er det ikke alltid man klarer å skaffe pengene først. Noen ganger må man melde seg på 10 måneder i forkant og betale påmeldingen til løpet, man må bestille sykkelen på våren som kommer til høsten. I mellomtiden må man jobbe for å skaffe pengene, deretter finne gode mekanikere og bygge et godt team. Valg av spesialdeler og trimming av sykkel er vanskelige avgjørelser å ta, for et lite feilvalg gjør at sykkelen stopper. Ofte er det den raskeste sykkelen som stopper først. Driftsikkerheten kommer i første rekke. Valg av feil dekk kan feks være nok til at løpet er over.

 

Så lenge sykkelen fungerer og du finner den rette flyten, gir det meg en utrolig følelse, og når navigereingen fungere kan man ikke ønske seg mer. Utfordringen er å komme inn i rett tempo og stole på seg selv fra første stund, spesielt navigeringen. Når du er i det samme tempoet som de beste i løpet er det en magisk følelse. En ting er å mestre naturen, en annen ting er å mestre tempoet. Nå går det fortere enn noen sinne, det kommer stadig flere sjåfører, de er unge, kjøre svinefort og de er uredde med mye erfaring. Toppfarten har blitt lavere men tempoet høyere. Det som er fint er at jeg skal være der en uke å trene i forkant. Da blir det lettere å finne tempoet fra første stund i konkurransen.

Kroppen er hel og i bedre form en noen gang. Det er lenge siden jeg har navigert, og det skal bli godt å få den treningen igjen. Min nyinnkjøpte sykkelen kommer ikke i tide, men sykkelen som jeg har fått låne er på 300 ccm mer, og den går i nesten 200 km. Der nede venter det store ørkensletter hvor man virkelig får brukt maskinen. 

Jeg har fortsatt sponsorer som tror på meg, som er med og betaler for turen, og jeg er heldig som har en familie som støtter meg og en kjæreste som sier ja, bare dra. Dette gir meg en ekstra stor glød. All tiden borte fra familien må brukes riktig om det skal være verd det. Jeg er klar for å gi alt, for drømmen om sanddyner handler om å lykkes.