Nær ved å kjøre på kamel

Under Africa Race 10 etappe kjørte Pål Anders inn til 2. plass etter østerikeren Theuretzbacher.

Pål Anders kjørte feil etter 5mil og ble passert av 2 andre førere. Han tok de igjen og lå først resten av dagen, inntil østerikeren kom mot slutten og dro fra. Pål Anders kom i mål 3 minutter og 58 sekunder bak. Jeg prøvde å ta det med ro, men det er ikke så lett, om jeg blir liggende bak i støvskyen ser jeg ingenting, det kan være svært farlig. Det var også utrolig myke sandyner under dagens etappe, jeg holdt på å kjøre meg fast minst 20 ganger, men jeg kjørte meg fast bare 3 ganger.

Kamel ut av krattet
Det var litt vegetasjon underveis, jeg lå i 140-160km og plutselig kommer en ensom hvit kamel ut fra krattet rett foran meg, det holdt på å gå skikkelig galt! Du vet kameler de snur ikke eller stopper ikke, de går bare rett frem. Hjertet stoppet å slå noen sekunder, men så måtte jeg jo holde fokuset oppe og fortsette. 


I morgen lørdag går den nest siste etappen av Africa Race. 
Fartsetappe går Toueila til Ghreidat Lighjoule 201km, i tillegg har førerene en trandsportetappe på nesten 300km. På trandsportetappen kjører de inn i Senegal. Etter resultatet i morgen er egentlig løpet over, men alle er pålagt å kjøre sjarmøretappen søndag. Den går rundt den Rosa Innsjø Lac Rose og er på 24km. Den offesielle målgangen og sermonien er i Dakar søndag.

Jeg er livredd før den siste etappen, livredd for noe vil ryke på sykkelen slik at det ikke skal holde helt inn. Vi har kjørt rundt 700mil til nå, det går hardt utover sykkelen og spesielt motoren. Senest i går stoppet bilen til han som ledet i bilklassen, motoren røk 5km før mål, og han måtte bryte. Det er kjipt.

Besøker skoleprosjektet til Dakar legende

Mandag besøker Pål Anders en skole i Dakar, i Italienske Fabrizio Meonis minne. Noen år før han døde startet han et skoleprosjekt i Dakar sammen med sin fanklubben. Etter at han døde fortsatte de prosjektet og har startet opp flere skoler.
 
Meoni var en legende, den beste, og en jeg kjente godt. Han døde i 2005. Jeg husker jeg hadde knekt kravebeinet og måtte bryte (Rally Dakar), jeg syns jævlig synd på meg selv og var langt nede. Dagen etter døde Fabrizio, da tenkte jeg på hvor heldig jeg var. Det var trist å miste en kamerat. Nå er det derfor fint å være tilbake her og minnes han, han var et stort forbilde. Jeg håper jeg kan fortelle historier om han til barna der nede. 
Jeg har alltid hatt en drøm om å gjøre det samme som han her nede, men å starte et slikt prosjekt krever mer enn en mann, så hittil har det bare vært en drøm.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg