Idag kræsjet jeg etter 4 mil. Mens jeg fløy i luften husker jeg at jeg så ned mot bakken for å se hvor jeg skulle lande. Der var det myk sand og da ble jeg glad. Jeg husker at jeg tenkte at dette skulle gå bra. Jeg landet, kjente etter. Det var svært oppløftende, men så så jeg sykkelen. Hele sykkelstyre var bøyd nedover og fremover, så jeg måtte frem med verktøyet. Det ble lange mil på sykkelen idag. Null forbrems og med styret vendt nedover, men det var flaks jeg kom i mål. Hendene mine har hatt bedre dager.
Ting stemte ikke helt med sykkelen idag, bakdemperen fungerer ikke som den skal. Den blir definitivt byttet ut!
Jeg er rimelig skuffet over dagen igår. Jeg er rusten og sykkelen føltes tung. Ikke at det kommer som noen stor overraskelse, jeg var jo forberedt på det. Jeg har ikke sittet på rally sykkelen siden løpet i fjor. Men det er allikevel en kjip følelse. Terrenget var kjedelig, små “drittveier” og masse grus.
Jeg startet først og det er alltid utfordrende siden jeg må brøyte vei for de andre, da går det ikke fult så fort..men når det ikke går fort generelt så havner man bak. Navigeringen er jeg veldig fornøyd med. Men, jeg holdt meg til planen om å ta det med ro, det klarte jeg. Nå må jeg bare bli kvitt rusten i kroppen, så kan jeg gasse på litt mer. Gutta foran kjører fort så det er en mulighet for at jeg lar meg rive med, ikke at det er lurt, men vi får se.
Gruer meg litt til dagens etappe, men drømmen om sanddyner, stor fart og en mulig sandstorm ligger der fremme og det hjelper på motivasjonen. Idag starter jeg som nummer tre, og før start ligger jeg 2.15 bak.. det er bare en ting å gjøre.
