hits

desember 2014

Leder fortsatt

En ny etappe er over. Telefonen ringer..Pål Anders forteller at han er svært fornøyd både med dagens etappe og over løypene. Løypen er fin fordi det er mulig å kjøre fort her, og  det føles som i gamle dager i Paris-Dakar. Det er deilig å ligge først, ikke å bli påvirket over spor etter andre førere, og jeg kan dermed ta mine egne valg uten påvirkning. Det som er synd er at de to beste i løpet har fått problemer med sykkelen, det skjedde under 1. etappe, men jeg håper de kommer sterkt tilbake og gir meg kamp. Navigeringen er vanskelig, men det er jo kjempegøy. Det er lett å miste en time på feil navigering. Det var en stor elv i slutten av dagens etappe, den var skummel dyp. Arrangøren hadde merket av hvor vi skulle kjøre over, men der var det 1,5 meter dypt så jeg måtte finne min egen vei over.

Pål Anders kom i mål på 06:54:22, det er 01:05:10 foran andremann. Han leder fremdeles. 




"turisten"

Telefonen ringer, stemmen er rar, Pål Anders fryser. En lang og kald dag er over. Pål Anders forteller at han har kjørt med moffer på hendene hele veien, og med ryggsekk. I ryggsekken har han hatt vindklær, tykke hansker etc. Han har fått nytt kallenavn der nede, "turisten". Han ler av navnet, men er glad for valg av ryggsekk. Før siste trandsportetappe dro han på seg alt innholdet. Han var den som var best kledd av alle og allikevel frøs han hele veien, han syns svært synd på sine konkurrenter. Det var snø over Atlasfjellene.

Videre forteller han.. Det var svært vanskelig navigasjon underveis, jeg gjorde to småfeil men rettet meg raskt inn, så jeg er veldig fornøyd med egen prestasjon. Jeg stoler kun på seg selv og ingen andre. Siden jeg ligger først i løypa har de andre spor å følge, men på de vanskeligste stedene var det steinrøys og derfor vanskelig for de andre å se sporene mine, jeg tror mange kjørte feil. Sykkelen går kjempebra og jeg er veldig fornøyd, den er helt ny og jeg har ikke fått kjørt den inn før nå. Den er smidig og raskt. Vi har blitt venner nå. Det blir spennende å se hvordan den oppfører seg i ørkensanden.

Jeg starta først og kom først i mål, det har aldri skjedd før. 

 

Bider og resultat kommer fortløpende..

 

Jakten på deler

Første etappe av Africa Race er i morgen. Gjennom telefonrøret sier Pål Anders at han er spent. Alle slitedeler er noe han har, men de store delene som bensintank, radiator, deksler, bensinpumper, lykter m.m. har han ikke. De to eskene fra KTM som aldri kom frem i tide før avreise inneholdt alt dette. Automatisk så vil dette påvirke han når han kjører, om det skjer noe med sykkelen, en kræsj som gjør stor skade på sykkelen og han ikke har de riktige delene er løpet kjørt. Han liker å ha kontroll, ha ting på plass og i tide, så han har ligget på telefonrøret i noen dager for å spore eskene. Eskene er i Sveits. En sveitser har fått i oppgave å plukke opp eskene og sende de med fly til Marokko. Eskene veide 110 kg, så flyselskapet nektet å ta de med. Derfor er en noe lettere eske med deler nå klar til å sendes med første fly til Marrakech i morgen. Pål Anders sier at det blir som å tippe i lotto. I Marrakech blir esken plukket opp og kjørt ut i ørkenen. Og om alt går som det skal så har han deler etter første etappe. Han håper at det skal gå bra, men sikker er han ikke.

"Normalt tar jeg det forsiktig de første dagene, det handler om å komme inn i riktig tempo og flyt. Om jeg bruker hodet slik jeg pleier så kommer jeg meg til Dakar. Det har jeg klart mange ganger".

Nervøs, men klar til start

Pål Anders er på telefonen, han ringer for å fortelle at alt står bra til og at innsjekkingen har tatt lang tid, men at alt er i orden nå. Han sier han er nervøs, deretter blir han veldig stille. Jeg sier det er et bra tegn å være nervøs. Jeg hører han nikke, før han samtykker. Vanligvis er Pål Anders svært pratsom, nå er han stille, veldig stille. Ennå et bra tegn. Han er der han skal være før konkurransestart.

Jeg er Pål Anders sin samboer Mette, jeg er den som skal formidle om løpet i bloggen hans, mens han gasser på sitt beste gjennom ørkenen. 

I morgen forflytter de seg fra Saint-Cyprien til Motril i Syd Spania, en trandsportetappe på 110 mil. I morgen kveld fraktes de med båten over til Nador i Marokko. Det blir ingen fartsetappe i morgen. Etter en hel natt på båten vil rallyet starte for fullt i Nador, på den første av sine 12 etapper, de skal gjennom et 6337 km rally hvorav 3430 km er fartsetapper. 

Bilder kommer fortløpende :O)

 

Dagen før dagen

Endelig er ventetiden over, i morgen venter en butalt omstilling. Da går jeg inn i racing modus. Fremover blir det lite søvn, perioder med lite mat, tidlig opp, kulde, ekstrem varme, sliten kropp.. og det er en ekstra stor kontrast nå midt i julen, men det er kontraster jeg liker, som jeg er vant med. Min jul har som vanlig vært kort, men min fantastiske kjæreste har gjort sitt til for at jeg har fått noen fine og koselige dager med henne og barna, hun har bidratt til at jeg har sluppet unna julestresset. Ikveld nyter jeg siste dagen i sofaen.


Det som pirrer ekstra denne gangen er at jeg og teamet er så sårbar underveis. Det er ikke tilgang på ekstra reservedeler til motorsykkelen eller servicebil. De to eskene med reservedeler som jeg fikk låne av KTM fabrikken har ikke komme frem i tide, så jeg må finne andre løsninger. I Sør-Amerika har man mulighet for å stoppe på et verksted underveis, og man kan bestille deler fra Europa som man har innen noen dager. I Afrika er du overlatt til deg selv. Det å være sårbar øker spenningsnivået, man vurderer alle avgjørelser ekstra nøye. Jeg kommer nok til å være ekstra reservert underveis, kanskje spesielt i starten av løpet. Kræsjer jeg er løpet kjørt. Når man går inn i løpet er første målet å komme i mål i Dakar, men underveis justeres målet, da blir målet å komme først til Dakar. Jeg leser overalt at jeg er den i løpet som har mest erfaring, det kan lett bli en hvilepute. Det er litt farlig, for etterhvert som man leser dettte ofte nok begynner man å tro på det som står og tenke at det er lett, man slipper skuldrene litt ned, tenker mindre..jeg har vært redd for å gå i den fella. Den fella er lett å gå i. Men jeg merker nå idag at jeg ikke har gått i den fella, fordi jeg er så utrolig spent. Jeg tenker gjennom alle deltajer rundt logistikken og selve kjøringen. Ser gjennom alt flere ganger oppe i hodet mitt. Man kan ikke stå midt i Sahara og tenke at dette ordner seg, det må du faktisk ordne selv. I ørkenen er du overlatt til deg selv, du kan liksom ikke haike eller stikke innom en bensinstasjon.

I morgen flyr jeg til Frankrike og Saint-Cyprien, der blir jeg frem til mandag morgen og da er det hele igang. 

Ønsker å kjempe i toppen

Nå nærmer det seg avreise for Africa Race hvor jeg deltar for første gang. Jeg er rastløs, har lyst å komme igang. Alt er på plass, det gjenstår kun å vente, forberede seg mentalt og holde humøret oppe. Jeg har ikke hatt topp oppladning de siste ukene, jeg har ligget syk med influensa en stund, dvs jeg har vel ikke akkurat ligget stille under dyna. Men, influensaen slipper ikke helt taket, så onsdag fikk jeg time hos lege på olympiatoppen og jeg håper medisinene vil gjøre susen. Jeg har ikke tid eller ro i kroppen til å være syk. Jeg har vært syk før løp før så det påvirker meg ikke nevneverdig, er vel mer irritert over at jeg ikke orker og klarer å trene.

Africa Race starter 29. desember, starten går i Saint-Cyprien i Syd-Frankrike. Den første dagen er en ren trandsportetappe gjennom Spania (103mil). Løpet går deretter gjennom Marokko, Vest-Sahara, Mauritania, og har målgang i Dakar i Senegal 11. januar. Løpet varer i 12 dager og har en distanse på 700 mil. Det er første gangen jeg kjører dette løpet etter at jeg tok beslutningen om å avslutte Rally Dakar som går i Sør-Amerika. Jeg har alltid drømt om å få komme tilbake og kjøre i Afrika igjen. Det er en helt spesiell atmosfære der, store utfordinger i navigasjon, utfordrene terreng og ikke minst mange sandyner. Sist gang jeg kjørte i Afrika var under Rally Dakar i 2007. Nå er drømmen virkelig og derfor er motivasjonen stor. Jeg ønsker å kjempe i toppen, aller helst øverst på pallen.





Klappet og klart

Jeg har brukt lang tid på å pakke bilen for avreise til Africa Race. Ikke minst på å skaffe ekstra backupdeler tilgjengelig. KTM har i alle år vært til stede under Dakar og de har verktøy og deler til sykkelen som jeg har kunnet kjøpe underveis om nødvendig. Under Africa Race skulle de være tilstede, men jeg fant ut at de ikke kom til å dra allikevel, så da var prosessen igang for å få låne med deler og verktøy. Dette er utstyr og deler som koster ektremt mye, og som man nødvendigvis ikke trenger men som er greit å ha i tilfelle. Etter noen runder på telefonen fikk jeg en avtale med de, og mekanikeren min Patrick dro for å plukke med seg alt han ønsket. Det vi bruker på turen betaler vi for og resten leveres tilbake etter løpet. Dette er helt nødvendig, det er betryggende å ha backup og jeg hadde ikke hatt råd til å kjøpe alt dette, så jeg er glad for at jeg har et flott samarbeid med KTM.

Idag har jeg gjort siste nødvendige innkjøp, nye soveposer, telt og jeg har fått nye sett med ullundertøy fra Tufte. Min største frykt er å fryse. De fleste tenker nok ikke på kulde når det gjelder Afrika, men tro meg der kan det bli jævlig kaldt. I tillegg er det vind og mulige sandstormer. Jeg er forberedt på at alt kan skje, men fryse skal jeg ikke.
Nå er bilen pakket, og jeg venter på at min trofaste hjelper Gro skal komme å hente bilen, hun kjører bilen til Frankrike hvor Patrick tar over. Jeg føler lettelse av å sende bilen, nå er alt klart og jeg kan senke skuldrene. Jeg gleder meg enormt til å dra. Jeg har fått verdens fineste sykkel, og jeg kommer til å grine om jeg kræsjer med den, så det har jeg ikke tenkt å gjøre.




Julen har for meg i alle år vært veldig spesiell. Jeg forbinder førjulen som stress, ikke fordi jeg må kjøpe julegaver men fordi det er så mye som må ordnes i forkant av løpet. Selve julen har jeg helt andre tanker enn hva jeg får servert til middag på julaften. Kroppen og hodet forbereder seg til avreise, tankene er fokuserte. Kjæresten min tar seg av julegaver, kalendere og pynting mens jeg får ha fokuset mitt på det som skal skje, og det er jeg veldig takknemlig for. Og mens folk i de tusen hjem sitter rundt ribba sammen med familiene sine 2. juledag, så setter jeg meg på flyet, på vei til sandynene og drømmen om å lykkes.