En dag på skolen i Dakar

kommentarer

Idag besøkte jeg skolen i Dakar, hvor jeg ble møtt av 150 barn som sang, leste dikt og holdt taler. Selv om det meste gikk på fransk og jeg ikke forstod særlig mye av det som ble sagt, så var det veldig rørende. Barna på skolen er så små, de er nydelige og lever under svært dårlige forhold. Når de store øynene møter mine får det meg til å tenke på min egen lille datter der hjemme. Hun har det jo kjempebra, mens disse barna er svært fattige, de har ingenting. Jeg tror nok de har det bra på skolen, for forholdene på utsiden er enda verre. Men jeg tenker på hvor heldig min datter er som vokser opp under norske forhold.




Jeg spilte fotball med de idag, banen inneholdt spisse steiner og hull. Det ble selvfølgelig knall og fall, noen gråt og øyeblikket etter så smilte de igjen. De får ikke trøst fra de voksne, de får ingen trøst på skolen. De er lært opp til å være tøffe. Det slår meg at de må være tøffe for å overleve her nede. Det er trist å observere. Det første jeg gjør når Alva slår seg og gråter er å trøste henne. Hun må ikke være tøff hele tiden, hun får lov å være sårbar. 


SONY DSC


Jeg har planlagt dette i syv-åtte måneders tid, jeg hadde håpet å få en bra opplevelse, men det ble enda bedre enn forventet. Jeg ser jo at med lite kan man utrette mye. Jeg har aldri tenkt lengre enn at jeg vil bidra, men nå får jeg et intenst ønske om å  ta med meg familien ned og følge opp prosjektet.





SONY DSC








hits