Jeg gleder meg som en unge til møtet med sanddyner igjen. Det er 10 måneder siden jeg sist satt på rallysykkelen. Nå er det ikke lenge igjen, søndag sitter jeg på flyet til Marokko.
Det er lenge siden jeg har vært i Marokko, vi skal være i et område som ligger rett ved Sahara, det er langt fra all sivilisasjon, og det blir som å gå 1000 år tilbake i tid. Der er det fremdeles folk som bor i jordhytter, så kontrasten fra mine vante omgivelser i Oslo blir stor, og det er kræsjen mellom det nyteknologiske samfunnet og det nesten forhistoriske som trigger, det er spennende og fasinerende.
Jeg gleder meg til synet av den store Sahara ørkenen, atmosfæren den gir. Finnmarksvidda blir som et frimerke i forhold. Man føler seg veldig liten, men allikevel er det følelsen av kontroll som pirrer meg. De første årene jeg kjørte i ørken var jeg veldig spent, usikker og redd. Alt var veldig alvorlig, fordi jeg var redd for å bryte løpet, det var viktig å komme i mål hver gang. Jeg følte presset, og var redd for at om jeg ikke kom i mål ville karrieren være over. Nå har jeg fått roen, det er fortsatt spennende, men jeg er ikke redd lengre fordi tiden har gitt meg rutine, nå er jeg bare veldig sjerpet. Jeg føler meg priviligert fordi jeg har fått holdt på så lenge, for det er ingen selvfølge. Veien til løpet er mye lengre og hardere enn selve løpet. Når man setter igang en prosess til et stort løp så er det ikke alltid man klarer å skaffe pengene først. Noen ganger må man melde seg på 10 måneder i forkant og betale påmeldingen til løpet, man må bestille sykkelen på våren som kommer til høsten. I mellomtiden må man jobbe for å skaffe pengene, deretter finne gode mekanikere og bygge et godt team. Valg av spesialdeler og trimming av sykkel er vanskelige avgjørelser å ta, for et lite feilvalg gjør at sykkelen stopper. Ofte er det den raskeste sykkelen som stopper først. Driftsikkerheten kommer i første rekke. Valg av feil dekk kan feks være nok til at løpet er over.
Så lenge sykkelen fungerer og du finner den rette flyten, gir det meg en utrolig følelse, og når navigereingen fungere kan man ikke ønske seg mer. Utfordringen er å komme inn i rett tempo og stole på seg selv fra første stund, spesielt navigeringen. Når du er i det samme tempoet som de beste i løpet er det en magisk følelse. En ting er å mestre naturen, en annen ting er å mestre tempoet. Nå går det fortere enn noen sinne, det kommer stadig flere sjåfører, de er unge, kjøre svinefort og de er uredde med mye erfaring. Toppfarten har blitt lavere men tempoet høyere. Det som er fint er at jeg skal være der en uke å trene i forkant. Da blir det lettere å finne tempoet fra første stund i konkurransen.
Kroppen er hel og i bedre form en noen gang. Det er lenge siden jeg har navigert, og det skal bli godt å få den treningen igjen. Min nyinnkjøpte sykkelen kommer ikke i tide, men sykkelen som jeg har fått låne er på 300 ccm mer, og den går i nesten 200 km. Der nede venter det store ørkensletter hvor man virkelig får brukt maskinen.
Jeg har fortsatt sponsorer som tror på meg, som er med og betaler for turen, og jeg er heldig som har en familie som støtter meg og en kjæreste som sier ja, bare dra. Dette gir meg en ekstra stor glød. All tiden borte fra familien må brukes riktig om det skal være verd det. Jeg er klar for å gi alt, for drømmen om sanddyner handler om å lykkes.
